Oi, oi så glad vi skal bli

meninger

Julekvelden og alle andre store begivenheter blekner mot den store selvrosene prektighet vi så lykkelig viser verden. Ingen problem er for store for oss, vi som er verdens reddende engler. En skakkjørt liten jordklode med klimaproblem er vel intet problem for vårt lille land. Heller ikke store folkemengder som fyller alt fra hotellrom til ghettoer av anleggsbrakker. Til og med gammeldampen kommer til heder og verdighet. Tenk vårt lille land som den eneste verdens reddende engel, som frelser kloden fra undergang. Oi oi så lykkelige vi er: Og så hjertelig god. Vi åpner våre grenser, og lik den virkelige frelser bruker vi hans ord, bare litt endret: «Gå derfor ut å gjør alle folkeslag til nordmenn».

Vi priser oss lykkelige over vår egen fortreffelighet. Lykkelig og tilfreds bifaller vi tyrannene som jager sine egne borgere på flukt, mens verdenssamfunnet sitter som urørlige tilskuere.

Makta rår, tyrannene er fredet og fortsetter å utfolde sin råskap, mens uskyldige samaritaner hjelper land som betaler tyranniets plyndring, og gir liv og verdighet til de landflyktige.

Og hvis vandaliseringen mot formodning ender, står vår regjering i pengebingen, lik bonden i møkkedungen, og med brei spade skufler regjeringen ut penger til oppbyggingen av nye bombemål. Som bonden høster sin avling, høster Tyrannen sine nye bombemål, mens han roper etter nye brei spader med penger. Bomber er det mer enn nok av.

Men uanfektet lar vi vår glede fortsette å stige i takt med tyrannenes ondskapsfulle utfoldelse.

Her vi sitter i verdens avkrok priser vi oss lykkelige, og lar oss ikke skremme av kostnadene som følger i kjølvannet av vår egen prektige nestekjærlighet, og priser oss lykkelig for at regjeringens gode forsetter om skattelettelser og andre sosiale ytelser, må vike plass for vår gjestfrihet. De gode forsetter vår regjering la for dagen skyves med ett ut i det uoppnåelige.

Landet styres ikke lenger av ei regjering som i pakt med sine fullmakter styrer etter folkets ønske. De som har bygget landet blir atter en gang skyvet ut i politikkens tussmørke. Men vi smiler og bifaller. Oi oi nå blei vi enda gladere. Våre ypperste prester vil åpne Guds hus til vielse av homofile og lesbiske. Og vi gleder oss, og ser fremover, og håper at dette skal skje akkompagnert av bønneropene fra fremtidens minareter. Mest av alt gleder vi oss over våre ansvarsfulle stortingsrepresentanter fra KRF, SV, og Venstre. Og vi gleder oss over oppvåkningen. De som ville utrydde fattigdommen i vårt eget land har kastet sine merkesaker over bord og gleder oss med nye mål, men denne gangen er våre egne trengende utelatt. Ingen honningkrukke venter på dem. Målet helliger midlet. Vi gleder oss allerede over krymping av pensjonene, og andre sosiale goder, til opprettholdelse av gjestfrihetens forfengelige glansbilde.

Og i den samme ånd gleder vi oss over nye avgifter og nye oppfinnelser av pengemaskiner til ære for vår prektighet. Prektighet koster, men vi ofrer så gjerne hele vei budsjettet på prektighetens alter, og fryder oss over at vi i uoverskuelig fremtid vil eie gleden av fremdeles å kjøre på humpete grusveier og hullete asfalt. Det kalles omprioritering.

Aller mest beundrer vi gleden som vises av den gruppe skattebetalere som i årevis har stått i boligkø, og nå atter en gang som samfunnets pariaklasse skyves nord og ned i glemsel. Gled dere: Bevisst på at det alltid har lønnet seg å være nullskattyter, med sugerør i samfunnets honningkrukker, er oppfattet langt utenfor landets grenser. Det mest gledelige vi ser fram til er den meget oppskrytte integreringen. Mange av våre nye landsmenn er sterkere forankret i religion enn vi nordboere. Etter deres religion er vi gjestfrie tosker som regnes som frafalne vantro hedninger. I deres store lærebok har ikke de vantro mennesker livets rett. Hvordan integrerer man slike rettroende i et samfunn bestående av vantro frafalne, som etter deres hellige skrift bør ryddes vekk som ugress? Det er alltid flertallet som rår. Fundamentalisme er stygge og sterke saker. Hvem som i nær eller fjern fremtid til slutt må bite i det sure eplet å la seg integrere får tiden vise. Flertallet avgjør. Og hvilket valg stilles man ovenfor når flertallet ikke lenger er på de vantroende sin side?