Beskyldningene om organisert kriminalitet hindret mange mynter å falle ned til den stillesittende damen på fortauet. Lille Tromsø kommune skulle brunstig innføre tiggeforbud i landets hyggeligste by, men glemte, eller forsto ikke, at Tromsø er for stor til å oppføre seg liten, men ikke for liten til å være stor.

Rumenerne fikk virkelig motbør så ørene flagret, mens mediestormen raste. Landet sto på ende for å bli kvitt dem. Tiggeforbudet ble en nasjonal sak som splittet familier og politiske partier. Men når Senterpartiet endelig ga opp og snudde, døde hele saken. Nå glimrer selv pressen med sitt fravær i saken.

Les også: "Hvor ble det av romfolket?"

Slik gikk det altså med «den største utfordringa vi har hatt på årevis». Det siste en har fått høre om denne nordover-bølgen av fattigfolk fra Romania, var at noen av dem serverte en selvlaget, og utmerket lunsj i Kirkens Bymisjon. Aller sist har Musikk-Tromsø oppdaget rumensk jazzmusikk, og vil gjøre ekstra stas på den farlige gjengen i en lokal jazzfestival.

Verden vil altså nordover for tiden. Det kunne vel heller ikke vare evig at vi kunne sitte i fred og ro ved verdens rikeste taffel, uten å bli utfordret av ubehagelige hendelser rundt om på planeten vår?

Norge har ikke den stolteste historien når det gjelder å ta imot forfulgte folk, og bør tåle en advarsel. En kjent nordmann heter Fridtjof Nansen. Hans arbeid for minoriteter i Tsarens Russland møtte også kraftig motbør i hjemlandet da han begynte å sende forfulgte nentsere til Norge. Nasjonen slengte dem visstnok ut igjen.

Under siste krig, før vi selv ble okkupert, var vi et av de landene som vegret seg sterkest mot flyktninger fra et tidlig krigsherjet Øst-Europa. For å være ekstra ekkel, bør man heller ikke glemme de gode nordmennene som samlet sammen jødene som skulle deporteres under siste verdenskrig.

Les også: Sagaen om eiendomsskatten

Selvsagt skal man vokte seg vel for å ha overdrevent sterke meninger om hvem av de tilreisende som bør få bli, og hvem som får en flybillett hjem i stedet. Det er like mye et spørsmål om kapasitet som om velvilje. Det er nemlig stor forskjell på migranter og asylsøkere. Når det gjelder rettigheter.

Migrasjon er én ting. Folk har til alle tider flyttet på seg, for å skape bedre levekår for seg og sine. Det er en ærlig sak. Men da må en også tåle restriksjoner i hvor en eventuelt kan bosette seg. En migrant har ingen rett, bare en mulighet. Og vil derfor være avhengig av velvilje fra den nasjonen som åpner sine grensebommer for vedkommende.

Et pussig fenomen blant dem som kommer hit og har fått varig opphold, er at de selv ofte mener vi bør være restriktive overfor nyankomne. Frps innvandringspolitiske talsperson er selv i familie med innvandrere fra Pakistan. Jeg går ut fra at dette med å trekke stigen opp etter seg, når en har berget seg selv, er en ganske universell måte å se verden på. Uten at en skal lytte for mye til slikt.

Det er egentlig nok å se på hva som skjer i nabolaget når andre også vil bygge der en sjøl har slått seg ned. Da er det kort vei til den offentlige klagemuren og avisene.

En kjent side-effekt av dette er det som på fagspråket kalles NIMBY-effekten. «Not In My Back Yard» Kort sagt betyr det at man kan være positiv til alt og alle. Men bare så lenge det ikke berører en selv personlig. Slik forener man sitt eget velbefinnende med å fortsette å være uberørt av andres virkelighet.

Da er asylretten noe annet. I medhold av internasjonale avtaler kan en kreve beskyttelse når en er forfulgt med fare for livet. Det angår oss direkte, og tilhører vår innerste kjerne av humanitet. Det som vi aldri må slippe taket i. Fordi i så tilfelle er en, i etisk forstand, ute på glattholka i en seilas som ender i dyreriket. Hvor man til slutt eter hverandre levende.

Derfor må våre politikere fikse dette nå, og ikke bli hengende for lenge bakpå. Om en da ikke ønsker at Frp runder 30-prosenten på meningsmålinger, slik som søsterpartiet deres i Sverige har klart.

Les også: Bymisjonen hjelper romfolket

Et annet poeng er at en ikke kan løse utfordringen med migrasjon og asyl i ett land alene. Hele Europa er nemlig berørt. Om vi noen gang har hatt behov for et europeisk samarbeid, Russland inkludert, er det nå. Nå må vi vise at vi har et felles ståsted. Om vi har det, da? Og ikke sjangle mellom grøftekantene, rent etisk. Hvor noen stenger alle grenser i tråd med Carl I Hagens råd, mens andre åpner alt til det smeller. En oppskrift på sosial nød for de nyankomne og politisk ragnarok i de landene det angår. Dette er politikernes jobb. Det er slikt vi betaler dem for.

På den lyse siden er det kanskje utfordringer som dette Europa trenger. En snakker her om en verdensdel, og en union, som strever med å finne en felles stemme på mange områder. Noen vil ut og andre inn. Håndtert riktig kan dette være limstoffet som binder oss sammen på en ny måte, og gjør oss til bedre europeere i gagnet, og ikke som Den Europeiske Union lenge har fremstått, bare i navnet.

Så kan romfolket servere kaffe etterpå.