I kommentaren «Kampen vi skal vinne» er Egon Holstad forbanna på de som føler behov for å minne folk på at det finnes tap av uskyldige, sivile liv andre steder enn Paris, og som mener den emosjonelle reaksjonen over sivile tap i Europa er hyklersk fordi den ikke tar inn over seg uskyldige dødsfall ellers i verden.

Intensjonen bak kommentarene Egon refererer til handlet forhåpentlig om nyansering, ikke minimering - for han har rett i at det er noe selvapplauderende over relativistene som stadig skal påpeke at det skjer verre ting andre steder. Det finnes nesten ikke noe mer usjarmerede enn folk som i krisetid stiller seg som dommer over andres sorgreaksjoner, uansett hvor uproporsjonale disse reaksjonene måtte fremstå mot verdens samlede bakteppe. Han har også rett i at empati har vist seg enklere å oppdrive for de vi kan identifisere oss med, og det som oppleves nært.

Derfor konkluderer Egon med at «verden er nå en gang skrudd i hop slik at vi alltid vil bry oss mer om det vi opplever som nært, og vi vil alltid kjenne empatien og smertene sterkere, når noen som står oss nært blir rammet av tragedier. Det er ikke det samme som at vi rangerer menneskeliv. Det er sånn vi er».

Det er ikke lenger godt nok. For hvordan skal vi definere «nært» nå?

Vi vet fra nevrologi, psykologi og historie at vår empatiske bevissthet utvikler seg over tid. Måten hjernen vår er «skrudd i hop» er annerledes for en moderne mann i Norge anno 2015 enn det var for en viking eller et steinaldermenneske, og den skrus fortsatt på. Der «nært» opprinnelig var langs blodlinjer og senere religiøs tilhørighet, har det nå utviklet seg i takt med språk og sivilisasjon til å inkludere sosiale konstruksjoner som nasjonalstater og kontinenter. Globalisering har kollapset distanser og endret definisjoner: Paris oppleves skremmende nært for meg på en måte det ikke gjorde for mine besteforeldre på Bleik for 50 år siden.

Å betegne empatien vår som statisk – «det er sånn vi er» – underdriver derfor dens siviliserende funksjon: vår evne til å fungere sammen med andre er totalt avhengig av empati i aktiv utvikling. Vi kan velge å ekspandere den evnen, helt ned til vår egen nevrologi og områdene av hjernen som kontrollerer empati. Hjernen er ikke alene.

Det er heller ikke vi. Terrorisme slår ned lokalt, men utfordringen er global – slik migrasjon, fattigdom og klimaendringer også er det. Løsningene kan bare komme fra en mer global bevissthet som anerkjenner sine egne privilegier, og evner å fjerne seg fra den reduksjonistiske versjonen av «nært» som i sin dårligste definisjon bygger opp under våre mørkeste –ismer. -Ismer av den typen som brenner ned asylmottak og ønsker syrere «velkommen» til våre nærmeste naboland ikledd Ku Klux Klan-kostymer. –Ismer som stenger grensene for migranter umiddelbart etter terroranslaget - uten å anerkjenne at de og vi frykter og flykter fra det samme.

Terroristene i Paris har vokst opp på en diett av YouTube-videoer med groteske bilder av sivile dødsfall og overgrep i Gaza, Irak, og Afghanistan som «bevis» på vestens hykleri: «All animals are created equal, but some animals are more equal than others». I så måte ser den verden som går i tricolore for et Daesh-angrep i Paris, mens den knapt skifter ansiktsfarge for et Daesh-angrep i Beirut samme uke, for dem ut til å bekrefte mistanken om at hvite, vestlige liv er litt mer verdt enn andres.

I en slik kontekst kan ikke nordmenns medmenneskelighet dra seg over Europa, tynnes ut rundt Romania og stoppe et sted ved Antalya. Egon Holstads kamp kan ikke vinnes uten at hans, min, neste generasjons definisjon av «nært» utvides - i takt med en annen forståelse av hvem som fortjener vår mediedekning, våre Instagram-filtre, våre Martin Luther King-sitater.

«Det er sånn vi er» er ikke lenger gangbart alibi for distanse i en verden skrikende etter dypere empati og bredere horisonter.