Debatt:

«Krever mer kunnskap om havmiljøet»

«Norsk økonomi er kommet til et vendepunkt der oljen ikke lenger vil ha den samme posisjonen i framtida som motor i vår økonomiske vekst.»
meninger

Oppdrettsnæringa er en del av Norges framtid, er budskapet i Stortingsmelding 16 «Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett». Norsk økonomi er kommet til et vendepunkt der oljen ikke lenger vil ha den samme posisjonen i framtida som motor i vår økonomiske vekst. Havbruk har blitt så stor og produktiv at den har en historisk mulighet til å bli den nye motoren i landets økonomi. Havbruksnæringa spås en tredobling av dagens produksjon i 2030. Samtidig begrenses den av utfordringer med lakselus og rømming. En plan for vekst som bygger på bærekraft er avgjørende for at næringa skal kunne ta ut sitt potensial. Så langt er det bred enighet om politikken.

Vi setter her søkelyset på de langsiktige miljøutfordringene i havbruk og stiller spørsmål om landet bygger opp tilstrekkelig kompetanse til å løse disse. Norsk oppdrettsnæring bruker det samme havet som oljeindustrien. Det mange ikke vet er at oljeindustrien har investert store beløp i langsiktig miljøforskning. Det er vårt inntrykk at innsatsen for miljøforskningen i forbindelse med oppdrettsnæringa ikke står i stil til de store næringsmessige ambisjonene. Mens regjeringa gjennom Norges forskningsråd i år bevilger kr 950 millioner til energisektoren er beløpet kr 145 millioner til havbruksprogrammet. Havbruksnæringa sjøl bidrar i tillegg med ca. kr 200 millioner i forskningsavgift. Disse pengene går stort sett til teknologiutvikling og til å løse de nære miljøutfordringer, særlig bekjempelse av lakselus. En brøkdel av bevilgningene går til den grunnleggende biologisk økologiske forskningen.

Med produksjonsøkningen vil nye miljøutfordringer komme. For eksempel slår næringa i dag sammen konsesjoner til store driftsenheter. Det samordnes opp til ni produksjonsenheter på en oppdrettslokalitet. I slike anlegg produseres mer enn 10 millioner kg laks per år på et og samme sted. Dette fordrer «superlokaliteter» med meget god vannutskiftning som kan tåle utslippene uten vesentlig påvirkning av havmiljøet. Utslipp fra lakseoppdrett består hovedsakelig av næringssalter og organisk materiale, stoffer som er en naturlig del av økosystemet i havet. Organismene i havet må imidlertid kunne omsette disse stoffene uten at det oppstår mangel på oksygen eller en vedvarende forstyrrelse av økosystemet. Til slike produksjonsvolum velger næringa gjerne lokaliteter som har hardbunn eller berg på havbunnen under anleggene. Det biologisk økologiske forskningsmiljøet i Norge, og for så vidt i hele verden, må utvikle mer kunnskap om hvordan slike utslipp vil fordele seg og hvordan de påvirker miljøet. Det må også etableres standardmetoder for overvåking av hardbunn under slike anlegg.

Et annet eksempel er EUs vanndirektiv som Norge har forpliktet seg til å innføre. Det finnes i dag flere vannforekomster, fjorder og sund, der en mangler nok biologiske data. Derfor kan ekspertene ikke med sikkerhet slå fast hva som er forekomstens naturtilstand, eller hvor mye havbruksnæringa påvirker området. Havbruksnæringa kan derfor bli ansvarliggjort for at en vannforekomst klassifiseres til ikke å være i god tilstand, sjøl om tilstanden kan være slik fra naturens side.

Mangel på kunnskap vil også begrense utfoldelse av de kreative mulighetene som havbruksnæringa kan åpne for. I landbruket utnyttes utslipp fra dyrene – gjødsel – til å øke utbyttet av det som føres tilbake til dyrenes fôr. Utslipp av næringssalter og partikler fra fiskeoppdrett kan også utnyttes til å dyrke organismer som kan føres tilbake til fôrproduksjon. Det betyr at man kan gjøre et potensielt problem om til en ressurs, og legge grunnlag for ny verdiskaping. Det er nylig bevilget midler til forskning på å utvikle alger (tang, tare) til fôr og andre produkt. Både tare og filtrerende dyr som skjell og sekkedyr kan brukes til å rense utslippene og til å snu en utvikling fra langtransporterte til kortreiste fôringredienser. Resirkulering av næringsstoffer og andre avfallsprodukter er grunnleggende for opprettholdelse av de naturlige økosystemene. Havbruksnæringa kan på dette området lære av landbruket. Det krever imidlertid økt satsing på miljøkompetanse.

Vi er grunnleggende positiv til at havet brukes til verdiskaping igjennom fiskeoppdrett. Den gir nye grønne arbeidsplasser og omsetter fornybare ressurser til økonomiske verdier. Men det er en forutsetning at den grunnleggende biologiske miljøforskningen er på høgde med næringsaktørenes strategier for produksjonsøkning. Hvis visjonen om bærekraft i den blå åkeren skal fylles med innhold må havbruksnæringa og det offentlig ta tak i den langsiktige miljøforskningen.