Det er med blandede følelser jeg om litt tar juleferie. Vi som har barn, er nemlig sjeleglade hver gang feriene er over, og de ufordragelige, utakknemlige beistene kan bli sendt på skolen igjen. Med det, er obsternasigheten, kjeklinga med søsken, ålinga på sofaen og gnålet om at «alt er kjedelig» satt på vent. I skoleåret er det nesten ikke tid igjen til slikt, mellom skolen slutter og senga kaller. Til det er det for mange fotballtreninger, korps, skikonkurranser, breakdancekurs, skoleteateroppsetninger, lekser og annet. Og takk Gud for det. Hvis ikke, ville drapsstatistikkene bare blant familiemedlemmer kunne matchet en hvilken som helst meksikansk kokainkrig. Kostskolene ble ikke oppfunnet for å gi oss skoleflinke barn, tanken ble unnfanget av pissleie foreldre som lette etter en måte å unnslippe dette helvete.

Men samme hvor sømløs vi ønsker å gjøre foreldredonten, er det noen som til syvende og sist må ta dritten – lærerne. Om jeg føler at jeg trenger ferie, kan jeg være sikker på at læreren til sønnen min trenger det hundre ganger mer. Ikke for at poden er så uregjerlig, men fordi læreren må styre med nærmere 30 sånne som ham. Hver dag. Hvert år. Selv holder jeg som regel ikke ut med én slik, i en uke, uten å pådra meg kronisk humørsyke.

Som mangeårig fotballtrener for et breddelag, vet jeg at det å lære opp barn som er interessert i å bli bedre, er helt topp. Det som ikke er fullt så topp, er å oppdra andres barn. Det er nemlig slik at blant 30 unger, er det bare rundt 10 som er levende opptatt av å plukke opp tips og triks til bruk på banen. Resten er hovedsakelig bare der for å slå i hjel tid, henge med kompiser eller lage generell faenskap. Og dette er attpåtil innen en aktivitet de fleste oppfatter som lystbetont. På en skole er de fleste fagene ansett som et ork, selv blant de skoleflinke. Og motivasjonen for å gjøre en innsats er også radikalt mye lavere enn på treningsfeltet. I tillegg er skoledagen en hel del lengre enn treningene.

Å påta seg oppgaven med å motivere en slik bøling, er en slags «mission impossible». Man vet det går til helvete, man vet at ingen av barna ofrer dem så mye som et «takk» og man vet at hvis man får til noe på ett område, så dukker det et nytt problem på et annet. Hadde jobben bare bestått i å undervise noen som sliter med matte eller norsk, ville det vært greit. Men i tillegg må man sørge for at samme elev ikke blir mobbet, lager spetakkel i timene, kikker på jentene i dusjen eller knuffer i heimkunnskapen. Om barnet har blitt dumpet av kjæresten, er utsatt for press av kompisgjengen eller befinner seg midt i en skilsmisseprosess på hjemmebane, blir dette til syvende og sist lærerens problem. Man har hovedansvaret for velværet til 28 villstyringer i en årrekke, og vil få hovedskylda for samtlige av områdene disse ungene måtte mislykkes på. Dem som velger å ta på seg et slikt oppdrag, fortjener saktens Kongens fortjenestemedalje.

Som barn av to lærerforeldre, burde jeg vite hva jeg snakker om. Men egentlig gjør jeg vel ikke det. Mine korte forsøk som lærervikar har nemlig alltid hatt en sluttdato. Det er betydelig lettere å svelge all dritten jobben innebærer, når man vet man skal slutte om kort tid. På Ammerud ungdomsskole hadde de for eksempel kommet på genistreken å samle alle «problemelevene» i samme klasse, slik at de ikke skulle forstyrre «skolelysene». Resultatet var naturlig nok katastrofalt – alle lærerne som hadde klassen, ble sykmeldt etter kort tid. Min første lærerjobb var altså å undervise i denne klassen, inntil en slik sykemelding var over.

I de fleste klassene er det én eller to som drister seg til å svare deg frekt. I denne klassen var det samtlige. Når man snudde seg for å skrive på tavla, fikk man et viskelær i bakhodet. Og man lærte kjapt at det smarteste var å bare ta det på kulest mulig måte – å si navnet på den som gjorde det, uten å snu seg. Den sykmeldte læreren hadde latt dem få lov til å dekorere klasserommet, noe som gjorde at jeg måtte bruke første dagen til å rive ned pornobilder fra veggene. I løpet av den andre uka, ble én av elevene utvist, fordi han hadde tatt med seg tre pistoler, for å skryte til klassekameratene.

Det er klart at dette er ekstreme forhold, men selv på vanlige skoler, er det tøffe tak, hvor svært mange lærere bukker under. Klasser er gode til å lukte svakhet, og med en gang de får ferten av usikkerhet hos en lærer, maler de på til denne er totalt brutt sammen. Empatien elevene måtte føle overfor hverandre, strekker seg ikke til også å gjelde noen man er i opposisjon til. Dem som overlever dette kjøret, år etter år, er tøffe.

Og er ikke barna krevende, kan man banne på at foreldrene er det. De mest ressurssterke barna, har alltid de mest krevende foreldrene. En kompis av meg opplevde at noen sendte advokaten på foreldremøtet, for å sikre seg at barnet fikk det «slik det skulle være». Eliteforeldrene blander seg borti den minste ting. Er det en ørliten konflikt mellom to i klassen, insisterer de på å sette ned et utvalg for å kartlegge problemet. Hvis noen dytter i friminuttet, «fusser» (velger først) dusjen etter gymmen eller bare får tre kvarter til å spise – katastrofe!!! I mange tilfeller har foreldre tatt problemet så langt at skoleledelsen har måtte gå eller læreren har sluttet. Det faller ingen inn at kravene til undervisningspersonellet er urimelige og at utfordringene blåses fullstendig ut av alle proporsjoner. Vær sjeleglad for at du slipper slike krav i din jobb.

Samtidig observerer jeg at de før nevnte lærerforeldrene mine, fire år etter at de gikk av med pensjonen, fortsatt sier ja til å undervise, selv om det måtte innebære tre timer daglig kjøring for å få det til. Og på toppen av det hele, blir det trekk i pensjonen tilsvarende det de måtte tjene på sin ekstra innsats. På samme måte som med masochister, har de oppdaget en slags nytelse jeg åpenbart ikke har fått med meg.