Debatt

«Rasisme, egoisme eller hva Jens Johan Hjort?»

- Politisk mener Hjort egentlig ingen verdens ting. Han fornekter virkeligheten.

Jens Johan Hjort 

meninger

I sin kronikk i fredagens iTromsø skriver Jens Johan Hjort «at kombinasjonen av altfor mye penger og alt for lite forstand er ulykksalig». Det kan Hjort faktisk ha rett i! Nu begrunner han riktignok sin påstand med å ta for seg Donald Trumps sitt siste utspill om muslimer som i følge Hjort «heldigvis gir begrepet politisk harakiri nytt innhold”.

En meningsmåling før nominasjonen i januar viste at Høyre i Tromsø hadde mistet hele 32,7 % av velgerne siden valget i 2011. Forsøket på å kuppe nomi-nasjonsmøtet i januar fikk stortingsrepresentant Frank Bakke-Jensen (H) til å reagere: «Jens Johan Hjort viser seg fram som en politiker totalt uten moral. Han har satt partiet og Anne Berit Figenschau i en veldig vanskelig situasjon. Han bruker all sin energi på å sverte andre og å tåkelegge sin egen udugelighet. Det spillet vi ser nå, er rett og slett skammelig”, uttalte Bakke-Jensen til Nordlys 2. februar. Hjort har altså selv gjennom handlinger bidratt til å gi begrepet «politisk harakiri» innhold.

En partifelle av ham i Tromsø slo for en tid tilbake til lyd for en strammere asylpolitikk noe regjeringen som kjent nu har lagt opp til, og som et stortingsflertall har gitt sin tilslutning til. Det får Hjort til å reagere. Han synes å være usikker på om han skal dra rasismekortet. «Jeg tror heller ikke hun er rasist», skriver han i kronikken etter å ha synset seg frem til at begrepet egoist i alle fall er en passende karakteristikk. For Hjort er det åpenbart viktig å bekjentgjøre og å bevise at han selv ikke fortjener karakteristikken ved rundhåndet å henge den på andre. Han kritiserer de som kritiserer. Han tar enkeltelementer ut av helheten og tillegger, og polemiserer, mot meninger andre ikke har. Slik unngår han å ta stilling til hva kritikken gjelder.

Har Hjort så liten tillit til sin egen vurderingsevne og dømmekraft at disse må beskyttes av de kraftigste fordømmelser av anderledes tenkende? (Partfellen er forøvrig denne samme partifellen som Hjort offentlig karakteriserte som illojal fordi hun var uenig med ham i saken om avtalen med Sametinget om et såkalt samarbeide. At han i denne saken selv opptråtte illojalt overfor velgerne som skaffet ham ordførerjobben, det overså han smilende).

Hjort titulerer seg som samfunnsdebattant, et begrep som stundvis også forbindes med ordet posør. Politisk mener Hjort egentlig ingen verdens ting. Han fornekter virkeligheten. Hvordan han helt konkret vil løse problemene med tilstrømningen av asylanter og migranter, holder han for seg selv. Skjønt han antyder at løsningen på tilstrømningen ligger i «å dele litt av våre goder». Hvilke goder har Hjort i tankene? Finnes det goder blant «våre goder» som innflyttere avviser?

Jeg har registrert at myndighetene opererer med 35.000 innvandrere i år med beskyttelsebehov og 100.000 i 2016/2017. Det dreier seg også om innvandrere med en kulturell bakgrunn, familiesituasjon og livsform som i betydelig grad er forskjellig fra vår, bl.a. preget av etterdønningene av 68-frigjøringen. Tror virkelig Hjort at en integrering av et så stor antall innflyttere, også uten disse realiteter som bakteppe, ikke har konsekvenser for samfunns- og arbeidslivet i Norge og kan håndtertes på en god måte ved bare «å dele litt av våre goder»? Han har jo selv tilkjennegitt og deler påstanden fra den samepolitiske intelligensia om at den samiske folkegruppe - som faktisk forlengst (!) er integrert og assimilert - ennu ikke er integrert og derfor trenger beskyttelse mot storsamfunnet. Det er useriøst og direkte uansvarlig av Hjort å late som om tilstrømmingen av asylanter og migranter ikke er noe problem og også åpenbart mene at det er de som er uenig med ham, som er problemet.

Hjort skriver: «Her hjemme seiler FrP i sterk medvind. ... partiet samler oppslutning for sin innvandringspolitikk. Jeg liker det dårlig». Det er han ikke alene om. Også SV og MDG på Stortinget liker dagens innvandringspolitikk dårlig. «Hvis det hadde vært noen rettferdighet i livet skulle vi byttet med noen som har vokst opp i et krigsherjet land uten utsikter til arbeid, trygghet og en god alderdom». Det er ingen ting som hindrer Hjort i å ta ansvar ved selv å bytte. Da kan han jo samtidig synliggjøre, hvis det fortsatt er noen som skulle være i tvil, at det ikke er den utrolige evnen og lysten til å vise seg frem, til å synes og til å få oppmerksomhet, som driver ham.