Hjorts svar til partikollegaen

I iTromsø 15. desember skrev Bodil Ridderseth Larsen (H) at hun og Jens Johan Hjort ikke lenger er venner. Her kan du lese den tidligere ordførerens svar.

Jens Johan Hjort  Foto: Ronald Johansen

Bodil Ridderseth Larsen  Foto: Ronald Johansen

meninger

Jeg har for lengst vent meg til tanken om at jeg ikke kan være venn med alle. I særdeleshet gjelder det to herrer som med jevne mellomrom gir meg det glatte lag i byens aviser henholdsvis på grunn av mitt engasjement for avtalen mellom Tromsø kommune og Sametinget, og det faktum at jeg i de senere år har stått ved Frelsesarmeens innsamlingsgryte før jul. Jeg har svart dem en gang for alle, og er i grunnen fornøyd med at vi ikke er omgangsvenner.

I iTromsø 15. desember skriver imidlertid min partifelle Bodil Ridderseth Larsen at vi ikke lenger er venner. Til min overraskelse er det jeg som ikke vil være venn med henne:

«Han vil ikke være venn med meg lenger og har til og med strøket meg av sin venneliste på Facebook. Slik går det når man er uenig med ham om politiske saker og tør si fra om det».

LES OGSÅ: TRUMP-KORTET – en trist Donaldhistorie

Du tar feil Bodil. Jeg har ikke avlyst vårt vennskap verken på det analoge eller virtuelle plan. Jeg måtte for ordens skyld sjekke Facebook, og der fremgår det at jeg fremdeles både er venn med deg og følger deg.

Det jeg har gjort er å si min mening om Larsens leserinnlegg for en tid tilbake i iTromsø. Jeg erkjenner at jeg brukte betegnelsen egoistisk. Fordi jeg mente det, og fremdeles mener det.

I Larsens svar bringer hun fram min rolle i forbindelse med avtalen mellom Tromsø kommune og Sametinget. Jeg skal ikke imøtegå disse påstandene på ny. Jeg skal nøye meg med å si at jeg er glad for at jeg kunne spille en rolle i forsoningsprosessen med Tromsøs samiske miljøer og Sametinget, og stolt av at Romssa var den første norske bykommunen til å inngå en avtale med Sametinget. Larsen står fritt til å kalle meg egoist i denne sammenheng.

LES OGSÅ: «Den høyrevridde prompehumoren»

Om sakens tema skriver Larsen følgende:

«Jeg har ikke med ei setning antydet at Norge skal stenge grensene for muslimer eller noen andre».

Hvis jeg har mistolket Larsen med hensyn til ønske om å stenge grensen, beklager jeg virkelig. Min antakelse var basert på følgende innledning i hennes leserinnlegg «Innvandring i Norge» 22. november i år:

«Hvor lenge skal vi høre regjeringen si at de vurderer å stenge grensen ved Storskog? For oss vanlige folk er det ikke til å forstå. Hvis det er hensynet til næringslivet og handelen med Russland som er hindringen, må det være mulig å utstede passeringsbevis for disse trafikantene».

Larsen spør hva jeg mener vi skal foreta oss med hensyn til ukontrollert innvandring. Jeg mener som alle andre at vi må søke å få kontroll over innvandringen. Men ikke på innvandrernes bekostning. Vi må foreta en gjennomgripende revisjon av innvandringsmyndighetenes tidvis umenneskelige praksis, og vi må sørge for å pløye nok ressurser inn i systemet til å kunne gi de som kommer til oss en menneskelig behandling hva enten de skal bli eller må reise ut igjen.

I mellomtiden er vi på ny blitt kåret til verdens beste land å bo i. Det forplikter. Med den rette innstillingen og nok menneskelige og økonomiske ressurser kan vi ta imot langt flere enn vi gjør i dag. Og jeg mener i motsetning til Larsen at vi bør gjøre det selv om det går ut over nordmenns behov. Vi har rett og slett litt å gå på.