Etter to år med Frp i regjering, kommer det flere asylsøkere enn noen gang. Den som har gjort et nummer ut av denne sannheten, er Pernille Sørensen i «Nytt på nytt». Ingen opposisjonspolitikere har forsøkt engang. Det ville rett og slett være for dumt å lage kopling mellom lille Norge og en historisk migrasjonsbølge til Europa. Eller?
Det har vært mye snakk om Per Sandberg og hva et statsrådsembete krever av moderasjon og anstendighet. Det kan virke noe overdrevet, sett i lys av høstens innvandringsdebatt. Der man fra høyeste hold har fornektet seg minst. Da utenriksministeren i en spørretime anklaget Støre og Ap-landsmøtet i april for høstens asylstrøm, tenkte vi først det var en sliten mann som i vanvare falt hen til Unge Høyre-tidens stil. Men nei. Han gjentok det. Statsministeren gikk langt i å gjøre det samme. Justisministeren fulgte opp, noe mindre overraskende.
Nylig la så Ketil Solvik-Olsen ut en graf med kommentar på sin Facebook-side: «I vår fikk Ap flertall for å liberalisere flyktningepolitkken. I uke 46 fikk vi flertall for å stramme inn. Grafen viser ganske tydelig at politiske vedtak har konsekvenser. Jeg liker utviklingen best når Ap ikke får styre kursen. Enig?» Mange var enige: «Halvor Fosli og 3269 andre liker dette», kunne man lese under innlegget. Når samferdselsministeren legger lista der, burde en fiskeriminister med letthet kunne sprette over.
«Ap har skylda»-logikken er: Et opposisjonsparti startet en debatt som endte med at Norge sa ja til 8.000 syrere over tre år, framfor 4.500, som var regjeringens plan. Det handlet kun om registrerte kvoteflyktninger fra leirene i Libanon og Jordan. Der måtte de ha blitt værende for å bli del av kvoten. Dette førte så til at én million mennesker fra Afrika, Midtøsten og Afghanistan la ut på en farefull ferd mot – Tyskland. (For eventuelle «ja, men Merkel»-tvilere kan det legges til at antallet asylsøkere til det ikke så blide Danmark, er doblet siden 2013. Til det enda morskere Finland lå det i oktober an til en 30-dobling.) Av samme grunn skulle plutselig russerne, som vet hva de gjør, ha endret egen grensepolitikk og markedsført Storskog som åpen for alle.
Anklagen er like meningsløs som å klistre asyltallene til Frp. Det er oppførselen som er ulik. Høyre-toppenes deltakelse er en sak for seg, den får vi tro er forbigående. Det vi derimot må forvente helt fram til 2017-valget, er at Solberg gir sine Frp-statsråder stort spillerom til å piske opp stemningen. Vi så det allerede i august, da hun forsvarte Siv Jensens valgkampåpning og appellen til sine egne om å sabotere regjeringens vedtak. Det er trolig kalkulert. Håpet om forlenget statsministertid etter 2017 ligger jo i at Frp mobiliserer sine på innvandringssaken, eller mer spesifikt: Retorikken rundt denne.
Den saklige, partipolitiske uenigheten er jo mindre enn på svært lenge. Forlikene om innstramminger og integrering favner alle unntatt SV og MDG. Og i alle partier har stemningen vært preget av veien fra Aylan på stranda til kaosbildene fra Storskog – det er bare å huske Frp-sinnet mot Carl I. Hagen-utspillene i etterkant av valgnederlaget.
Under ligger dypt alvor. Menneskeskjebner og en svær jobb i kommunene. Vi må likevel forberede oss på en tid der statsrådsutspill kan bli vanskelig å skille fra Pernille Sørensens kommentarer på fredagskvelden.