Det evige melodramaet når noe skal bygges.

Hver gang man skal endre noe i en by, opplever man de berømte voksesmertene. Samme hvor godt det legges til rette, er det noen som føler at de ble sittende igjen med ”svarte-per”. Og protestene fører ofte til at en ny utredning blir satt i gang.

I Oslo brukte man flere tiår på å bli enige om en flyplass, 30 år på å få Operaen plassert og det nye Munch-museet har man nå kranglet om i snart 15 år, uten at man har kommet til en endelig løsning.

På mitt hjemsted, Finnsnes, brukte man 30 år på å bli enig om en idrettshall, noe som gjorde at vi som i barndommen gledet oss til de nye aktivitetsmulighetene, var mer enn godt voksne innen den var oppe og sto. Dette er i beste fall komisk, men også litt tragisk, i og med at det var barnas tilbud i flere generasjoner det gikk utover.

Det er derfor jeg mener man ikke bør la det utvikle seg en lignende prosess når det gjelder fotballhallen på Bjerkaker. Det opprinnelige forslaget var, ifølge prosjektleder for treningshallen, Frode Rinnan, mer ruvende enn det det nå søkes dispensasjon for å bygge. Rinnan mener de også har tatt hensyn ved å redusere antall parkeringsplasser under hallen, og at restriksjonene ved Bjerkakerbanen viser at trafikken har gått ned.

Les bakgrunnen: Raser mot idrettshall i nabolaget sitt

Naboene mener det er uakseptabelt med så store endringer uten at det lages ny detaljregulering med konsekvensanalyse. For meg høres det ut som om vi kan få et nytt 30-årsprosjekt.

Selv, kjenner jeg ikke godt nok til detaljene til å komme med en kvalifisert uttalelse, men at man skal finne noe som absolutt alle er fornøyd med, er lite sannsynlig. På ett tidspunkt må man rett og slett ta en beslutning. Alle som har vært i Skarp- og Fløya-hallen på kveldstid, vet at de er mer en fullbooket. Og i flerbrukshallene er det enda verre, ettersom alle idrettene kiver om plassen. Behovet er rett og slett skrikende.

Men uansett hvor stort påtrykket har vært fra idrettshold, har det vært en tendens til at synspunktene til de sinte naboene har pleid å vinne fram. På Charlottenlund klarte for eksempel naboene å stoppe bygging av en slik hall ved mobilisering på Facebook. Naboene i Bjerkealleen mener også at man ikke bør ha lov til å endre plasseringen av hallen med bruk av dispensasjonssøknad.

Det klages på at grøntområder blir rasert, utsikt blir borte og støyen man vil få fra en slik hall. Dette til tross for at isoleringen det legges opp til, og at den skal sprenges en del ned i terrenget gjør at de to siste faktorene ikke blir fullt så problematiske. Men som den ene av beboerne i Bjerkealleen uttaler: ”Jeg vil ikke ha hallen i det hele tatt”. Kanskje det er dette det koker ned til?

Uansett hvilke tilrettelegginger som gjøres, vil det fortsatt være motstand i nabolaget. Og hver gang det gjøres endringer for å tilpasse seg dette, vil det argumenteres for en ny konsekvensanalyse eller annen form for trenering. Her må det rett og slett settes i gang, slik at ikke våre barn blir sittende og juble over en ny idrettshall – som pensjonister.