De siste ukene har folk gått av skaftet i raseri over Telenors mangelfulle rekrutteringsprosess. Det viste seg at kvinnene ikke engang nådde opp til siste runde. Næringsminister Mæland var sjokkert, hun hadde eksplisitt bedt om at kvinner ble vurdert. Hva som har skjedd på kammerset, og om det samsvarer med det som er blitt fortalt omverdenen, vet bare den innerste kretsen i Telenor. Men det som er sikkert, er at dette bare var nok en vanlig dag på jobben. En mann fikk jobben. Den jobben også. Det er så vanlig at vi burde ta for gitt at det også ville skje denne gangen. Til tross for hva næringsministere bestiller, til tross for «heiing», «fokus på», oppmuntring til å«melde seg på» så velger gutta fortsatt gutta. Telenor er langt fra alene.

Glasstaket er borte, mente en gjeng kvinnelige næringslivstopper i fjor. De tok feil. Glasstaket ikke bare eksisterer, det er herdet i mange bransjer. I høst har vi hatt en debatt om den systematiske mangelen på kvinnelige partnere i advokatfirmaene, til tross for at jentene er i flertall på jusstudiet. Advokatbransjen har et problem. Men heller ikke den er alene.

Likestillingsbarometeret for 2014 viser at næringslivet er den sektoren i Norge som er dårligst på likestilling.

Ingen av de 50 største børsnoterte selskapene på Oslo Børs ledes av en kvinne.

Kvinner er underrepresentert både i lederposisjoner og i styreverv. På tvers av sektorer.

Det er intet nytt, selv om det er dårlig nytt. I 2000 kom Handelshøyskolen BI med en rapport som viste at det er en klar og positiv sammenheng mellom kvinners deltakelse i styrene og selskapets resultat.

Andre undersøkelser sier det samme. Undersøkelser som har sett på Fortune 500-selskapene, viser at selskap med tre eller flere kvinner i styrene gjør det merkbart bedre enn selskaper med lavere kvinneandel i styrene. Selskapene med flest kvinner utkonkurrerte selskapene med færrest kvinner helt entydig. Forskningen bekrefter også at selvrekrutterende organer –”gutteklubben grei» – der menn ikke bare lytter mest til menn, men også rekrutterer andre menn, har en begrensende effekt på innovasjonsevnen i virksomheten.

Ingenting av dette er nytt. Tvert imot. Vi har gnålt om det i en evighet. At likestilling ikke bare er det rette, og det anstendige, å gjøre. Men at det lønner seg og har effekt på bunnlinja. Likevel skjer det svært lite.

Vi trenger politikere som stiller makt bak kravene. Det er synd Arbeiderpartiets forslag om å lage en statlig rekrutteringsstrategi med konkrete tiltak for å få kvinner opp og fram ble nedstemt i Stortinget i fjor. Regjeringen løfter nemlig ikke en finger for å hindre at Telenor skal skje igjen. Tvert imot.

Det er ikke mye hold i en sjokkert næringsminister så lenge likestillingsministeren i samme regjering fører en destruktiv politikk som vil gjøre det lettere å slippe unna for selskapene som ikke vil. Det gjør regjeringen ved å foreslå redegjørelsesplikten fjernet og aktivitetsplikten svekket, i det nye forslaget til felles diskrimineringslov. Selskap skal altså ikke lenger trenge å reflektere over mangfoldet og kjønnssammensetningen, ei heller gjøre noe for å tilstrebe likestilling. Regjeringen klarte i oktober å legge fram en likestillingsmelding som ikke vil føre til mer likestilling. Den er blottet for tiltak. Det er denne regjeringens faktiske politikk. Når tv-kameraene har slukket og det påtatte sjokket lagt seg.

For at Telenor ikke skal skje igjen må mannskulturen i næringslivet endres innenfra. Men politikken må spille en aktiv rolle. Sinnet som oppsto hos mange burde holdes varmt lenge nok til at vi får lange 8. mars-tog mot en regjering som midt oppi det hele foreslår å gjøre det enklere for selskapers ledelse å fortsette å gi blanke i likestilling.