Per Sandberg har gjennom sin karriere vist at han er en hardbarka markedsliberalist. Det kommer ikke som noen overraskelse at han som fiskeriminister vil skrote leveringsplikten og gi markedet mer makt over vår felles ressurs – fisken.
Fiskeriminister Sandberg hevder i nordnorske aviser at han ikke vil fjerne leveringsplikten. Men den nakne sannhet er at dagens leveringsplikt kommer til å bli skrota.
I regjeringas sjømatindustrimelding står det svart på hvitt at dagens leveringsforpliktelser til bestemte lokalsamfunn avvikles. I framtida skal den være regional. Dermed kuttes båndene mellom de verdifulle torskekvotene og samfunnene som skulle nyte godt av dem. Slik beviser fiskeriministeren at han er på kollisjonskurs med store deler av kysten, og sine egne partifeller i Nordland, Troms og Finnmark.
Hva konsekvensen blir er det vanskelig å si nøyaktig. Helt sikkert er det at samfunnskontrakten som i sin tid ble inngått med lokalsamfunn som Hammerfest, Båtsfjord eller Hadsel blir brutt. De som hadde håp om at Sandberg skulle vise seg lydhør og handlekraftig på vegne av kysten har grunn til å være skuffa.
Torskekvoter verdt millioner er allerede på private hender. Det er ikke noe nytt eller oppsiktsvekkende. Striden Sandberg nå tar tydelig stilling i, handler om hvorvidt storsamfunnet skal kunne stille krav om at fisken fortsatt skal komme de lokalsamfunnene som skulle nyte godt av den til gode. Sandbergs svar er at det skal den ikke nødvendigvis.
Det overrasker kanskje noen at en fiskeriminister fra Frp, bosatt på Senja og selverklært folkelig dreier fiskeripolitikken ytterligere i markedsliberal retning. Men han durer bare videre på sin politiske kurs; oppskriften er færrest mulig reguleringer, og gi selskapene friere hender til å gjøre som de vil.
Per Sandberg har lenge vært en av norsk politikks mest ihuga markedsliberalister. Dette er mannen som i 2008 mente at årsaken til finanskrisa var at president George W. Bush førte en for sosialistisk politikk.
Man skal stå ganske langt til høyre i det politiske landskapet for å mene at Bush, Cheney og republikanerne blandet seg for mye inn i Wall Street og finansmarkedet. Selv Jan Tore Sanner tok avstand fra Frps ultraliberalisme.
Som leder av programkomiteen la Sandberg fram forslag som sa blant annet at «regulering fra myndighetene burde i prinsippet være overflødig i en fri økonomi.» Denne virkelighetsforståelsen, at all regulering er sosialistisk og unødvendig, sto Sandberg fast på gjennom finanskrisa. De fleste andre mente at den vanvittige finansakrobatikken var en grunnleggende årsak til krisa, og burde vært tøyla. Gjerne med offentlig regulering og kontroll.
I et leserinnlegg om leveringsplikten skriver Sandberg at «regjeringen vil gi fiskere og industri friheten til å finne de beste løsningene». I denne saken betyr det at Røkkeeide selskaper får styringa på det som tidligere ble sett på – og regulert som – fellesskapets ressurs.
Det er ikke tvil om at noe må gjøres for å bedre lønnsomheten i sjømatindustrien. Det kan man få til på andre måter enn å svekke fellesskapets eierskap til fisken eller styre samfunnsskuta mot et markedsmessig frislipp.
Det er ikke lenge siden Høyre og FrP ville endre råfiskloven og fiskesalgslagsloven, også kjent som fiskernes grunnlov. Forslaget om evigvarende kvoter kan igjen komme opp. Dersom disse eller lignende saker havner på fiskeriministerens bord sakene tror jeg vi kommer til å bli bedre kjent med den Sandberg som har holdt i penna når Frps partiprogrammer har blitt skrevet det siste tiåret – markedsliberalisten Sandberg. Han som får oppslag i riksmediene, men fører en politikk som er på kollisjonskurs med store deler av kysten.