Så var altså oljeeventyret i nord slutt. Først raste oljeprisen ned under lønnsomhetskravene for utbygging av nye felt, så varslet miljøkonferansen i Paris slutten på petroleumsalderen. Tilbake står et Nord-Norge med leppa nede på knærne. Det vi trodde skulle sikre vekst og velstand for næringslivet i nord, viser seg nå å bli tatt på senga av så vel økonomiske som politiske konjunkturer. I dag springer politikerne i flokk, og er så hjertens enige, alle sammen. Oljen i nord skal ligge i fred.

Så massivt er dette at selv oljegeneral Schjøtt Pedersen fremstår som en variant av Komiske Ali når han hevder at dette ikke betyr noe som helst, og at han ser lyst på nasjonens oljefremtid. Tror vi på det dystre scenarioet? Eller på Komiske Ali?

Det eneste sikre er økonomien. Man bygger ikke ut ulønnsomme prosjekter. Men hvor solid er den lave oljeprisen? Kan det hende at glisene til Fredrik Hauge og Trine Skei Grande stivner? Det skal ikke mer til enn at oljen fyker opp igjen til lønnsomme prisnivåer, så vil det også forandre den politiske situasjonen. Er det ikke altfor store penger det er snakk om her?

Ikke engang norske politikere greier å stå imot fristelsen til å selge olje til gode priser. Derfor er det vel mer sannsynlig at økonomien endrer det politiske landskapet enn omvendt? Hva norske politikere mener har antakelig null effekt på oljeprisen. Av statsledere er det vel bare kongefamiliene i Saudi-Arabia og Kuwait som har noe de skulle sagt her, ettersom de bestemmer hvor fort det skal pumpes ute i ørkenen.

Det som bekymrer mer enn oljeprisen og de brede glisene etter Paris-møtet, er hvilke planer man legger for Nord-Norge. Om miljøbevegelsen og et stort beite av politikere skulle få rett i at petroleumsnæringen i nord skal kveles- hvilke tiltak vil man da sette inn for å videreutvikle næringslivet i nord?

Spør man, får man bare de samme vage svarene som før. Reiseliv og fisk. Gleden over nedturene i olje smitter slett ikke over på tiltak for Nord-Norges økonomiske fremtid. Ingen kreativitet er å spore, bare vag svada.

Et glimrende eksempel er flyseteavgiften. Den eneste virkningen den kan sies å ha på miljøet er å svekke nettopp reiselivet. Flyruter blir lagt ned, og folk nordfra må betale enten de vil eller ikke. Flyene som tas ut her får jobb andre steder og slipper ut like mye CO₂ som før.

I Troms og Finnmark rammer avgiften 100 prosent. For hvordan i herrens navn skal vi velge alternative reiseformer her? Skal vi kjøre bil sørover eller ta hurtigruta fra Hammerfest eller Tromsø til Bergen? Skal vi ro til Bodø for å ta toget? Egentlig har vi fått beskjed fra Stortinget om å bli hjemme, hele gjengen nord for Fauske.

Hvorfor snakker heller ingen lenger om den sagnomsuste Nordområde-satsingen? Jonas Gahr Støre startet showet, og Erna Solberg ville fortsette satsinga, sa hun. På hva da?

Når det gjelder samferdsel er bevilgningene redusert de siste åra, etter det fylkeskommunene rapporterer. Her får vi den ene krisemeldinga etter den andre. Asfalten er spist opp av sparegrisen.

I Kirkenes mista nettopp 400 jobben i gruva. Hva har man tenkt å gjøre med det?

Hvilke store prosjekter er det vi venter på som kan løfte landsdelen i nord? Har vi noe å se fram til? Noe å glede oss til?

Forlengelse av jernbanen er lagt i evig permafrost etter absurde avkastningskrav fra finansdepartementet og slappe politikere som ikke kjenner sin besøkelsestid. Burde vi lære av Sverige? Der bygger de jernbane i betydelig tynnere befolkede områder. I Norge gleder man seg heller vilt over at en bit av innfartsveien til Bergen skal forsterkes med drøyt 30 milliarder kroner slik at man sparer 40 minutter reisetid over fjellet.

Hadde man bare vært et snev opptatt av å redusere karbonavtrykket til tungtransporten til Nord-Norge, ville videre utbygging av jernbanen i nord vært det mest opplagte tiltaket i en landsdel hvor fiskeeksporten årlig sprenger taket, og nye mineralforekomster oppdages jevnlig.

Det dystre med dette er at vi har ei regjering som nå også har fått hjelp av en samlet miljøbevegelse som aldri har ofret en tanke på samfunnsøkonomi, til å snakke ned Nord-Norge.

I spissen for dette sitter det lille partiet Venstre, som ikke bare var arkitekten bak flyseteavgifta, men sitter med verdens bredeste glis og skryter av slutten på petroleum i nord. Litt av en seier etter at plastposeavgifta deres havarerte ved forrige korsvei av redsel for at partilederen deres skulle bli hetende «Tante Pose» på folkemunne.

Dette betyr at vi som holder stand her må feste mer lit til den internasjonale oljeprisen enn til våre hjemlige politikere.

Parodien er at for oss i nord er det mer interessant å følge med på sladder fra den saudiarabiske kongefamilien enn hva Erna Solberg og hennes samarbeidspartnere snakker om i den halvblinde politiske debatten i Oslofjordbotten.

Kjøp bensin!