Hele pakka fra sur nedbør over ozonlagets forvitring til at CO 2- nivået nå preger det internasjonale bildet. Det bekymrer oss, og vi skal selvsagt være med på å rette dette opp. Ingen vil vel i fullt alvor at de flate øyene i Stillehavet skal oversvømmes av springfloa i fremtiden.

Klimafornekterne blir færre. Kun noen få originaler gjenstår. De får heller ingen penger fra oss til å spre svadaen sin. Selv solforskere, som antyder at aktivitet på solen kan påvirke klimaet på jorda, er skjøvet ut i den evige kulde i galaksen. Vi er noen svin, ferdig med det. Det er opplest og vedtatt. Alle andre må bare «klappe igjen smella».

Jo mer vestlige vi er, desto større miljøsvin er vi. Velstanden er blitt vårt eget Kainsmerke, og burde egentlig vært tatovert inn i panna vår fra fødselen. Derfor er det vi som nå må gå foran og fjerne alt som heter CO₂ og drivhuslignende gass fra den måten vi lever på. Nullutslipp i vest må til for å nå 1,5-graders- visjonen fra Parismøtet.

Husk på det når du slipper en lydløs en. Metan dreper kloden du bor på, og du er en uoppdragen gris i tillegg.

Rødmet selv her om dagen da jeg uforvarende kom til å slenge en råtten potet i posen for restavfallet. Sikkert noe drepende gass i den jævla knollen.

Våre politikere kappspringer nå om prektighet i miljøspørsmål. Det hersker heller ingen tvil lenger om hvem som er siste års vinnere når det gjelder å legge premisser for hva partilederne, og oss andre, skal interessere seg for.

Det er den statsfinansierte miljøbevegelsen i fedrelandet som stikker av med den pokalen. Det er nemlig hos staten over Utenriksdepartementets budsjett det store antallet miljøorganisasjoner henter mesteparten av pengene sine. Det er fellesskapet som betaler flyreisene deres, oppholdet ved de store og mange miljøkonferansene, og holder staber med eksperter i arbeid.

Noen bedrifter har også sett lyset, og holder seg i tillegg med egen miljøpartner. Det kan virke som om jo større svineri man produserer, dess viktigere er det å holde seg inne med en miljøvernorganisasjon som «partner». Dette betyr at man bidrar økonomisk til driften av en eller flere av disse organisasjonene og får «gode råd» tilbake.

Derfor kunne som eksempel Bellona ha felles presentasjon med det norske Yara under Parismøtet. Det en vet om Yara, er at de er en av verdens største produsenter av kunstgjødsel. Noe mange andre miljøfolk avskyr som pesten. Fordi de mener denne gjødselkjemien til statsbedriften ødelegger kloden ved å ta knekken på det naturlige jordsmonnet, og i neste omgang føre til oppsamling av mer CO₂ rundt planeten.

Men pytt, som de sier på Sicilia, det er bare den ene hånda som vasker den andre. Helt vanlig det.

Ikke en dag går uten at en av dem stiller opp i media og snakker ned en av våre menneskelige aktiviteter. Sist ute er grønn skattekommisjons utspill om rødt kjøtt. Nå skal skattene vris over på skattlegging av svinekotelettene dine og helgebiffen du har gledet deg til hele uka. Importert kjøtt er aller verst mener noen. Til stor jubel i Senterpartiet, fordi det ikke rammer norske bønder. Andre mener motsatt, at selv norske dyr er noen fæle svin fordi de driter uforholdsmessig mye og sprer snart like mye metan som den gamle mammutdritten som ligger nedfrosset i den sibirske tundraen. Denne påstanden møter tilsvarende kalde skuldre fra det samme Senterpartiet som frykter velgermassen sin mer enn de frykter drivhusgassen metan. Slik vever politikken seg inn i miljøkampen.

Alle politikere leter imidlertid desperat etter nye avgifter for å holde oss på matta i det de kaller «det grønne skiftet». Har tidligere nevnt plastposer og flyseteavgifter med adresse til det lille avgiftspartiet Venstre som trives så godt på fanget til Frp. Vi har nok mer i vente fra den kanten.

Men hva med belønninger: Skal vi aldri få litt ros for å spise rett? Hva med en tier i kassa for å kjøpe gulrøtter, eller bare et oppmuntrende nikk for å ligge unna sukker og salt, som begge to skal føre til en lang og pinefull død for sykehusøkonomien?

Spørsmålet denne gang er: Hvor langt inn i privatlivene våre skal de gå, disse prektige bedreviterne? Nå er det gått fra bensin og diesel til rødt kjøtt og matvarer. Hva blir det neste for å holde hele staben i arbeid?

Har vi egentlig etablert en ny statsmakt med kraft til å påvirke det som skjer i kongeriket? Pressen kalles som kjent for den fjerde statsmakt etter de tre klassikerne, den lovgivende, den utførende og den dømmende, i kraft av sitt potensial for meningsdannelse. Hva med det mangehoda trollet, miljøbevegelsen, som ikke slipper ut et gram CO₂ på sine statsfinansierte flyreiser? La oss heller ikke glemme Bellonas Fredrik Hauge som med sin to tonn tunge Tesla suser rundt mellom miljømøtene og belaster asfalten. For ikke å nevne strømnettet der han parkerer. La oss bare håpe at det ikke sniker seg inn noen frekke elektroner fra europeisk kullkraft i batteripakken hans? Eller kan man enveiskjøre sjøkablene til det europeiske kontinentet?

Snakker vi her om Den femte statsmakt?