Mediemangfoldsutvalget ble nedsatt ved kongelig resolusjon 18. september 2015. Hvorfor man ikke har hatt det tidligere, kan man nok lure på? Har det virkelig ikke vært behov for slikt før? Jo da, sikkert, men behovet har aldri vært mer skrikende enn nå. Faktum er at en del av de sementerte sannhetene som opp gjennom historien har vernet vårt samfunn nå er i ferd med å smuldre bort.

Allerede på Eidsvoll i 1814 ble det vedtatt at «trykkefrihed bør finde sted». Dette forbausende klarsynet har vi levd godt på lenge. Trykkefriheten ble senere oppgradert til ytringsfrihet, og samtlige politiske partier har i århundrer delt forståelsen av at den er avgjørende for et velfungerende demokrati.

Mediepolitikken har også støttet opp om denne tanken, ved å legge til rette for god nyhetsproduksjon, bærekraftige redaksjoner og en bredt anlagt offentlig samtale. Siste ukes innføring av nullmoms på digital nyhetsproduksjon er en slik tilrettelegging som gjør det mulig for Firdaposten å konkurrere på like fot med de internasjonale aktørene som er i ferd med å ta over.

Med aviser i stadig tilbakegang er det plutselig ikke så utenkelig at det er Facebook og Google som står for den lokale dekningen fremover. Disse kanalenes treffsikkerhet i forhold til målgrupper appellerer naturlig nok til annonsørene, og hvis målet bare er å selge et produkt, er det heller ikke så farlig om alt som minner om «samfunnsansvar» slenges over ripa. I stedet for artikler om turnstevnet i Tromsdalen eller kritiske saker om byrådets byggeplaner, får man «Årets morratryne»-konkurranser og «støttegruppe for dem som vil ha bruspulver tilbake». For annonsørene kan det være en helt grei erstatning, jeg er bare ikke sikker på at alle leserne over tid vil være enige.

Kjendisbloggeren Sophie Elise har på en absurd måte blitt en del av makteliten i Media-Norge og har gjennom sitt engasjement fått stoppet Freias påskeegg med palmeolje i butikkene. Nå er hun ellers en varm tilhenger av hår-, sminke- og hudpleieprodukter, som også inneholder palmeolje, men det er kanskje ikke så farlig med oljen i de sammenhengene. Det siste engasjementet fra den kanten var botox-anbefalingen hun i november kom med til sine følgere.

Tilfeldigvis er Sophie Elise sponset av nettopp et firma som driver med slikt. Hun understreker imidlertid at det «ikke er reklame, bare en anbefaling», men tilbyr samtidig sine lesere 20 prosent avslag på behandlinger hos klinikken hvis de bestiller innen en bestemt tidsfrist. Man kan bli nebbete av mindre. Jeg venter for øvrig spent på hennes bokanbefalinger for 2016.

Det er imidlertid ikke bare rosabloggere som driver med urent trav. I stadig større grad er det de store matprodusentene og dagligvarekjedene som står for forbrukerjournalistikken vi blir servert i sosiale medier. Kjendiskokker brukes i stort monn for å gi produktet troverdighet, og man trenger ikke gjette lenge for å vite hva konklusjonen blir hvis for eksempel Rema 1000, Rimi eller Nestlé har betalt dem for å uttale seg.

Uansett hvor lite interessert man måtte være i kritisk journalistikk, går vi en klam fremtid i møte dersom alle som stilte spørsmål plutselig forsvant. Hvis ingen er kritisk til det man får servert av fabrikkerte sannheter, er samfunnet vårt plutselig ikke bedre enn Nord-Korea eller andre totalitære regimer. Den som betaler best blir hørt, og vi får «sjekkheftejournalistikk» av en helt annen og mye kleinere art enn den Se og Hør har gjort kjent.

Ha dette i bakhodet neste gang du skal til å trykke «liker» på en Facebook-gruppe som vil fjerne NRK-lisensen, klager på pressestøtten eller akker deg over at en artikkel på en nettavis er «pluss»-et. Det er mulig lokalavisene ikke gir deg 20 prosent avslag på Botox, men vi er i alle fall alene om å tilby Twitter-meldinger og TV-program på print?