I det siste har jeg tenkt mye på denne datoen. Denne dagen som kalles for kvinnedagen. Dagen hvor alle verdens kvinner samles til felles kamp for kvinners rettigheter og muligheter verden over. Dagen hvor vi alle er søstre. Hvor vi viser vår solidaritet med medsøstre verden over.

Det som så ofte slår meg når jeg tenker på hva som er våre utfordringer er at jeg er heldig. Veldig heldig. Jeg er født i Norge. I et land som har kommet veldig langt i spørsmålet om likestilling mellom kjønnene og kvinners rettigheter. Takken sender jeg til alle kvinnene som har gått opp veien for meg og alle andre kvinner de siste 150 år.

Les flere debattinnlegg her.

Ja, for kamp har det vært og det har det vært i vårt land også. Det var ikke en selvfølge med kvinnelig stemmerett, at kvinner skulle jobbe utenfor hjemmet, retten til selvbestemt abort, lik lønn for likt arbeid, prevensjon og ikke minst retten til å selv velge hvem man skulle gifte seg med, heller ikke at kvinner skulle innta styrerom og den politiske arena.

Det meste er egentlig på stell i vårt land. Selv om det enda gjenstår en del. Nå tenker du sikkert for deg selv, hva er det denne rødstrømpen gnåler om? Jo, det skal jeg fortelle deg.

La oss ta Norge aller først. Kvinner i Norge har forlengs inntatt arbeidslivet, politikken og styrerommene. Kvotering eller ikke kvotering, saken er at det har bidratt til at flere kvinner i dag er representert ved bordene en før. Som ung og meget radikal kvinne var jeg motstander av kvotering fordi jeg var dame. Jeg mente personlig at skulle jeg bli foreslått til noe så skulle det være fordi jeg har noen kvalifikasjoner og er god på det jeg holder på med. La oss bare si det rett ut, jeg tok faktisk feil. Kvotering har vært en riktig vei å gå.

All min erfaring fra arbeidsliv, politikk og organisasjonsliv viser seg at det har vært riktig å jobbe for en kjønnsbalanse. Nettopp fordi å sikre at kvinner også deltar i samfunnslivet. Nå etter flere år er det helt naturlig at kvinner er representert i alle fora. Dette kom ikke av seg selv, modige kvinner har krevd sin rettmessige plass før meg og det er jeg veldig glad for.

Når jeg videre skriver at alt ikke er på stell i Norge så er det fordi jeg har en reell bekymring knytta til kvinners økonomiske selvstendighet. Fremdeles, innenfor mange sektorer i arbeidslivet, tilbys kvinner bare deltidsjobber, mens menn tilbys fulle stillinger. Hva er det slags vas i 2016?

Hvorfor skal vi som kvinner akseptere at det skal være naturlig for oss å jobbe deltid? Samt komme dårligere ut den dagen vi skal gå av med pensjon? I et parforhold og samliv vil da den ene parten være mindre økonomisk uavhengig en den andre. Dette bidrar til en ubalanse mellom kjønnene.

Jeg kjenner jeg blir litt forbanna fordi det er slik og fordi vi ikke evner å få stell på dette. Skal vi virkelig finne oss i dette jenter?

Mitt svar på det er NEI! Jeg har selv jobbet i mange år med denne problematikken innenfor fagbevegelsen. Det vi også ser er at det fremdeles er sprik i norsk arbeidsliv når det kommer til lik lønn for likt arbeid. Vi er enda ikke i mål.

Kvinners arbeidskraft er ikke mindre verdt enn en manns arbeidskraft. Ferdig snakka!

Første gang jeg opplevde dette selv var som ung kvinne i en av mine aller første jobber. Jeg ble rasende. Det har jeg absolutt ingen problemer med å si. Jeg var vel cirka 16–17 år da dette hendte. Han som fikk mer i lønn en meg hadde lik ansiennitet, var født en uke før meg, gjorde akkurat sammen jobben i bedriften men allikevel har han høyere lønn enn meg. Det var en tilfeldighet som gjorde at jeg oppdaget dette, fordi vi hadde en snakk om lønn. Jeg hadde da fra ansettelsen fått mye mindre en han i lønnsutbetaling.

LES OGSÅ: - Vi trenger en holdningsendring i arbeidslivet

For å si det slik, ble det rydda opp i saken på stedet, fordi jeg trampet inn døren på kontoret til disponenten og ga han beskjed om at dette finner jeg meg ikke i.

Du skal ha litt guts for å gjøre det. Ikke alle tør ta den kampen lokalt for seg selv. Spesielt om du da bare har en deltidsstilling. Da holder en kjeft fordi en trenger de sårt tiltrengte vaktene en kan få ekstra for å forsørge seg selv. Vi er kommet langt i Norge men vi er ikke i mål enda.

Samtidig så har de fleste av oss det veldig godt, våre problemer bli også fryktelig små når en løfter blikket og ser ut over verden. Det er da en virkelig ser at en er heldig. Vi sender våre småjenter fra 5-årsalderen på skole for at de skal kunne få utdanning. Andre steder i verden starter de å jobbe i den alderen for å forsørge familien. Utdanning er det ikke snakk om, fordi en har bare råd til å sende det ene barnet i familien. Det blir oftest da en gutt fordi han skal forsørge familien videre. Så lenge kvinner nektes utdanning vil vi ikke få en likestilt verden. Utdanning og kunnskap er nøkkelen.

Vi slipper å bli omskåret som ungjenter. Underlivet mitt kan jeg bestemme selv over. Vi har også lover som beskytter oss mot kjønnslemlestelse. Enda omskjæres småjenter på de mest brutale vis, de får underlivet sitt ødelagt og lever resten av sine liv med store smerter. Hvorfor? Jo fordi det både er religiøst motivert men også en måte å undertrykke kvinners frie seksualitet på. Kvinner er mannens og familiens eiendom.

Våre tenåringsjenter lever meget bekymringsfritt i vårt land. De kan sminke seg, få sin første kjæreste, gå på skole, er opptatt av moter og lever slik som tenåringer flest, et meget bekymringsløst liv. Andre steder i verden blir du giftet bort til en 40 åring. Familien fikk en ku og en åkerlapp i retur. Mens ungjenta kveld etter kveld voldtas. Så blir hun gravid. En uferdig kropp som nå skal føde et barn. Kvinner dør verden over i barselseng. Uten medisiner, leger eller nødvendig helsehjelp.

Da jeg ble gravid med eldstemann var det mitt eget valg. Jeg kunne få barn og gifte meg med en jeg hadde valgt fordi jeg elsker vedkommende, og ikke fordi familien trengte den kua fordi resten av familien ikke skulle sulte i hjel. I krigsområder voldtas kvinner verden over. Fattige jenter blir solgt som sexslaver verden over. Jeg kan nevne eksempel på grusomhetene som begås mot kvinner verden over i fleng, men jeg tror du har oppfatta poenget mitt.

Siden kvinner enda undertrykkes mange steder i verden og ikke har de samme muligheter som menn mener jeg at kvinnekamp er viktig. Poenget mitt er at våre problemer i Norge er veldig små sammenlignet med utfordringene verden over. Det betyr at vi som lever og bor i Norge fremdeles må jobbe for likestillingen mellom kjønnene i vårt land men samtidig kan vi ikke sitte stille å se på at kvinner verden over undertrykkes. Vi må gå i front i dette landet. Vi må vise solidaritet. Vi må bidra i arbeidet for at alle kvinner i veden skal leve i likestilte samfunn og ha de samme mulighetene som deg og meg.

Det blir mitt budskap til 8. mars.

Gratulerer med dagen til alle verdens kvinner!