Nestleder i LO Tromsø, Kristine Larsen, har iTromsø 26.02.16 et innlegg om likestillingskamp anno 2016. Her lister hun opp ting som er bra i dagens Norge, og ting som også kunne vært bedre. Den internasjonale kvinnedagen 8. mars nærmer seg, og kamp om parolene er for lengst i gang. Hun nevner spesielt kjønnslemlesting og tvangsekteskap som fremdeles praktiseres, i utlandet. Her bør det nok korrigeres en smule. Kjønnslemlesting har foregått og foregår fremdeles, i Norge. Norske sykehus har i flere tiår måttet rydde opp etter diverse «kjøkkenbenk-kirurgi» foretatt i heimen. Tradisjonen med tvangsekteskap lever i beste velgående, også i Norge.
Les flere debattinnlegg her.
Hvert år i august her i Norge står det skolepulter tomme etter muslimske jenter som har kommet i puberteten og som derfor er sendt til hjemlandet for å giftes bort. Kommentator i VG, Shazia Sarwar, meldte i mars 2015 at 800 norske kvinner levde under politiets «Kode 6», som betyr at de er plassert på strengt hemmelig adresse. 500 personer levde under «Kode 7», delvis hemmelig adresse.
LES OGSÅ: Er vi blitt så opptatt av det ytre at vi er villig til å ofre helsa vår?
Mer enn 90 prosent av disse er unge, norske muslimske kvinner på flukt fra egen familie. De er født og oppvokst i Norge, men kan på grunn av tro og tradisjon ikke leve som en vanlige unge norske kvinner. Shazia Sarwar ordlegger seg slik: «Unge norske kvinner jaktes på av fedre, brødre og mødre, fordi de ønsker å bestemme over egne liv. De er sviktet av alle, også av samfunnet de søkte beskyttelse hos. De er flyktninger i eget land. Æresflyktninger!»
Er det på grunn at dette foregår i de muslimske samfunn rundt om i Norge at LO og 8. mars-komiteene ikke ønsker å ta tak i disse forholdene? Driver man også her på med dagens populære stollek om hvem som kan «hate Hege Storhaug mest?».