Debatt

«Kvinner på flukt»

Seksuell vold i konflikt, spesielt voldtekt, bør kalles for det det er.
meninger

På FNs kvinnekonferanse i Beijing i 2000, kjempet Gro Harlem Brundtland for ivaretakelse av kvinners reproduktive rettigheter og beskyttelse av kvinner i krig og på flukt ble satt på dagsorden. Erfaringene fra Rwanda og Balkans kvinner var tragisk. Som et ledd i krig og terrorhandlinger ble kvinner voldtatt, seksuelt trakassert, gjort gravide, ødelagte og drept. Beijing-samlingen utarbeidet resolusjon 1325 som fastslår at kvinner skal beskyttes mot seksuelle overgrep og seksualisert terror når de er på flukt.

FN har fulgt opp med flere resolusjoner, senest resolusjon 2242 i 2015, som slår fast staters forpliktelser til å følge internasjonale konvensjoner under væpnede konflikter og å følge internasjonale overenskomster og menneskerettslige forpliktelser i krigføring og ivaretakelse av mennesker på flukt.

Også i dag utsettes kvinner på flukt for seksuelle overgrep, voldtekter og utnyttelse. En rapport fra Amnesty viser at kvinner de har intervjuet, på flukt fra Syria og områder i Midt-Østen, blir utsatt for seksualisert press og overgrep også av offentlige tjenestemenn på fluktrutene. Kvinners kjønn blir også utnyttet i menneskehandel: noen blir avkrevd å stille seg til disposisjon for menn uten at de tvinges til å prostituere seg på et marked.

Seksuell vold i konflikt, spesielt voldtekt, bør kalles for det det er.

Rachel Mayanja, FNs spesialrådgiver på likestilling sa i 2007: «Seksuell vold i konflikt, spesielt voldtekt, burde bli kalt for det det er: Ikke en privat handling eller uheldig og dårlig oppførsel av en soldat på villstrå, men heller aggresjon, tortur, krigsforbrytelse og folkemord.» Vi slutter oss til den forståelsen. Seksuell utnyttelse og vold mot kvinner er alvorlig kriminalitet og må forhindres, avdekkes, etterforskes og overgriperne må straffes.

Nå er kvinner på flukt kommet til Norge. Derfor må dette tema settes høyt på dagsorden i mottak av kvinner som har vært og er på flukt. Vi må sikre at mottaksapparatet er oppmerksomme på og har kompetanse til å hjelpe kvinner som er utsatt for overgrep. Helse- og oppfølgingstjenester må ha tiltak for å avdekke og hjelpe kvinner til å bli fri fra tvang og mishandling.

Fylkesmennene må i sitt arbeid med å kartlegge og koordinere hjelpetiltak løfte fram denne problemstillingen og samarbeide med offentlige og frivillige aktører med spesialkunnskap om dette, som for eksempel Nasjonale kompetansesentre for vold og traumatisk stress, Krisesentrene, Ressurssenteret for minoritetskvinner MIRA og Senter mot seksuelle overgrep, SMSO.