Jeg vil gratulere FIFA og NFF med valg av presidenter. Begge steder slengte man på noen såkalte intensjoner om reformer. For Norsk Fotballforbund heter det «åpenhet og nøkternhet» etter at lønnspolitikken ble hudflettet på siste fotballting. Vi lar oss stadig begeistre av julenissen.

Hvilke demoner er det egentlig som herjer i toppen av idretten? Der heter det ikke leder eller formann/kvinne lenger, men intet mindre enn president må til. Hvorfor ikke ayatollah, pave, konge eller yppersteprest? For det står ikke særlig bedre til i de religiøse organisasjonene. Overalt hvor den folkelige interessen gjør seg gjeldende, er det alltid noen som svinger seg opp til fjellets topp og skal ha nesten gudelignende privilegier. I idrett som i religion.

Det handler ikke bare om lønninger, men også om makt og muligheter til å bli gjenvalgt inntil døden skiller oss ad. Om en da ikke blir tatt med buksa nede av FBI, som det skjedde med herr Blatter. Både han og den tidligere kompisen hans, president Havelange, kjøpte seg stemmer i svake nasjonale forbund med penger innbetalt for salg av TV-rettigheter, og lot seg smøre til å dele ut mesterskap på underlige steder i verden. De styrte også et system av kameraderi, og beskyttet seg med multi-million- avtaler om taushet.

På norsk betyr det å slenge kjøtt, (les penger), inn i hundekjeften for å få fred.

Hva er det for slags oppblåste selvbilder som preger disse gubbeforsamlingene? For det er akkurat det vi snakker om her. Nærmere 100 prosent gubber har på mirakuløst vis klart å reprodusere seg selv i årrekker i slike posisjoner. For et normalt, samfunnsbevisst menneske i protestantiske Norden, ligner dette ikke grisen, for å bruke et folkelig uttrykk.

Sammenligner de seg med toppledere i store internasjonale selskaper? Men titler som generaldirektør og lignende blir vel for stusslige målt opp mot disse allmektige selvbildene? Derfor har de ikke bare skaffet seg frikort på pengebruk, men også totalt sperret for alt av innsyn fra dem de lever av. Det er neppe tilfeldig at de har gjemt seg i landet med de hemmelige bankkontoene, Sveits.

Derfor er lokale begreper som «oppblåst narr» lettere å ty til enn president.

Og det blir ikke bedre etter som pengestrømmene skyller som brått-sjøer inn i toppen av idretten. Penger fra TV- rettigheter blir nå doblet fra år til år, og gjør at organisasjoner som FIFA og IOC (den internasjonale olympiske komiteen) formelig bader i penger. I olympisk sammenheng har en som IOC-medlem også skaffet seg det privilegium at en er valgt på livstid, som paven. Da snakker vi om et adelskap Norge var fornuftig nok å avskaffe for et par hundre år siden.

Når det gjelder fotballen som all annen idrett, må man aldri glemme at den er bygd på det utrettelige arbeidet til millioner av frivillige verden over. På klubber som sliter økonomisk hver bidige dag. Den er også bygget på fattige nasjonale fotball- og idrettsforbund som ikke har særlig annet inntektsgivende enn stemmen sin som de kan selge ved neste presidentvalg.

Selv i fotballmyggen Norge sliter man. Og hvor kjente klubber til og med må vurdere om en kan stille lag i årets serie.

I organisasjonsteori om kulturbygging har vi lært at kulturen settes på toppen, og at den renner nedover derfra. Med andre ord: Er det satt en råtten kultur på toppen i organisasjonen vil den over en viss tid forplante seg nedover i rekkene. Tenkte man noen gang på dette under fotballtinget i lille Norge nylig?

Man snakker også varmt om å gå tilbake «til basic»? Betyr det å orientere seg nærmere mot skiidretten hvor lederne av verdens beste skilag tjener brøkdeler av de lønningene fotballforbundet skilter med? Eller betyr det at man ønsker å vinne tid til stormen har lagt seg? For det er vel nokså åpenbart at dritten til en viss grad har rent nedover innen fotballen, siden man på fotballtinget, omtrent måtte bryte opp kjeften med brekkjern på enkelte for å få informasjon om lønninger. Fra nettopp de som plutselig begynte å snakke varmt om åpenhet dagen etter.

Det blir også en smule underholdende å snakke om resultatlønn for fotballederne på nasjonalt nivå, plassert godt oppe på tribunen som vi er under neste EM i fotball.

IOC eier olympiske leker og setter premissene for dem. Sist Oslo skulle arrangere vinterlekene, så vi også hvordan gørra hadde rent ned i skuffene deres. Så ille var stanken at selv OL-partiet Høyre måtte stenge sjappa. Det er derfor tvilsomt om noen i Norge i det hele tatt burde gi seg ut på denne galeien, så lenge kulturen fra toppen enda stinker så heftig som den gjør.

IOC er nå blitt så diskreditert at nesten ingen vil arrangere vinterlekene. Bare diktaturer er på søkerlista. Og derfor sliter den evige OL-selgeren Gerhard Heiberg tungt om dagen.

Likevel er det på sin plass å ønske lykke til med presidentskapene for Sveits- italieneren Infantino i FIFA og den koselige trønderen i NFF. De har virkelig en jobb å gjøre om de skal leve opp til alle de vakre honnørordene man har strødd rundt seg med. Her ute venter vi i spenning på fortsettelsen. Mens vi krysser fingre for de lokale fotballheltene våre nå rett før seriestart.