Vi nordmenn har et spesielt forhold til valgdagen. Den er selve symbolet på at vi lever i et demokrati. På valgdagen går vi til valgurnene for å velge de menn og kvinner som vi mener er best egnet til å forvalte vår velfungerende rettsstat og treffe demokratisk funderte beslutninger på våre vegne.

På valgdagen 2015 ble jeg vitne til at Politiets utlendingsenhet (PU) hentet en kjæreste og pappa i en leilighet i Hamna i Tromsø. En hjerteskjærende opplevelse. For alle involverte. For mannen selv. For gutten på 10 som mistet en stefar han elsker. Og for gutten på 2 som ikke fikk tatt farvel med sin pappa. Og selvfølgelig for forloveden som måtte se ham forlate åstedet omringet av politimenn.

Men også for PU tenkte jeg. Det må være knalltøft å være de som river opp familier på denne måte. Jeg måtte minne meg selv om at de gjorde jobben sin.

Mannens navn er Chuksonyedika Agbakwue. Chuks blant venner.

3 uker senere, den 29. september 2015, var jeg frarøvet noen illusjoner. Om PU og deres virke. Om at de gjorde jobben sin.

På ettermiddagen den 28. ringte Chuks meg. Vi diskuterte det rettsmøte som skulle finne sted neste dag der retten skulle ta stilling til forlenget varetektsfengsling. Han hadde samme dag fått vite at PU skulle flytte ham til en annen avdeling i leiren på Trandum for dem som hadde vært der mer enn to uker. Han syntes det var underlig. For som han sa: hvorfor gjør de det nå? De forskutterer jo at jeg blir varetektsfengslet på ny i rettsmøtet i morgen. Jeg var enig.

Da Chuks´ forsvarer Marit Sæther møtte opp til rettsmøtet neste dag, fikk hun av en beskjemmet politiadvokat beskjed om at Chuks var uttransportert. Det ble ikke noe rettsmøte.

I ettertid har vi brakt hendelsesforløpet på det rene. Historien om intern forflytning var en ren dekkhistorie. PU smuglet Chuks ut av landet uten at hans forlovede eller hans advokat fikk beskjed.

Da det gikk opp for Chuks at han skulle fraktes ut av leiren i buss, ba han om å få kontakte sin advokat. Dette ble han regelrett nektet. Da satte han seg ned uten å øve noen form for annen motstand. Men PU visste råd; de iførte ham bodycuff. I lenker ble han smuglet ut av det land han betrakter som sitt, mens de mennesker han elsker ante fred og ingen fare.

Advokat Sæther skrev på vegne av Chuks en klage til politiet 12. oktober 2015. I brevet dokumenterer hun at PUs handlinger overfor Chuks på flere punkter bryter med uttalelser fra Den europeiske torturforebyggingskomitéen (CPT). Jeg skrev 14. oktober – på min siste dag som ordfører i Tromsø – brev til statsminister Erna Solberg. Jeg ville varsle henne om PU´s umenneskelige metoder.

PU forholdt seg rolig. Det var tilsynelatende ikke så viktig å svare på brevet fra Chuks´ advokat. En måned gikk. To måneder gikk. Men så, midt i advent, skred PU-sjef Kristin O. Kvigne til verket.

Om hun svarte på brevet fra Chuks´ advokat? Nei. Hun fant det åpenbart viktigere å skrive en kronikk i Nordlys om saken. Kronikken innledes som følger:

«Flere ukorrekte påstander har vært oppe i Chuks-saken. Nå som medietrykket rundt saken har roet seg, synes vi i Politiets utlendingsenhet (PU) at tiden er inne for å informere om vårt arbeid med returer».

PU-sjef Kvigne syntes imidlertid ikke at tiden var inne til å svare på klagen fra Chuks´ advokat. Julen kom og gikk, og mannen som tilbrakte julen uten verken familie eller bopel i millionbyen Lagos fikk fremdeles ikke svar. Januar 2016 gikk. Det samme gjorde februar. Den 1. mars mottok advokat Sæther etter utallige purringer PU´s svar.

Innledningsvis i brevet beklager PU at det har tatt tid å besvare henvendelsen. Jeg har gjennomgående sans for beklagelser. Denne mister dog mye av sin kraft ved at PU ikke forklarer bakgrunnen for at de prioriterte å svare i media over 2 måneder før de svarte det menneske saken angikk.

PUs brev inneholder ikke flere beklagelser. Det er ikke egnet til å overraske. Jeg skal nøye meg med å kommentere PUs begrunnelse – eller snarere mangelen på sådan – for at de nektet Chuks å ta kontakt verken med sine nærmeste eller advokat.

«PU har forståelse for at det hos Agbakwue og prosessfullmektig var knyttet usikkerhet til om uttransportering den aktuelle datoen faktisk lot seg gjennomføre. Endelig beskjed ble gitt til Agbakwue i det han ble ført ut av celle for forberedelse til uttransport[…]. I forbindelse med avreise fra Politiets utlendingsinternat, og påfølgende uttransportering, er det fast praksis med grunnlag i Instruks for gjennomføring av uttransporteringer (IGU) pkt. 4.1.7 at den uttransporterte ikke har tilgang til sin mobiltelefon, og det er i utgangspunktet ikke anledning for den pågrepne å kommunisere med andre på samme måte som ved opphold på internatet. Hvis det er politioperativt forsvarlig og praktisk mulig, gis utlendingen også i denne forbindelse mulighet til å kontakte den han måtte ønske. I nærværende tilfelle ble Agbakwue ikke gitt anledning til å telefonere etter at uttransporteringen var igangsatt fra Politiets utlendingsinternat».

La oss se saken med Chuks øyne: Han befinner seg på alene i fengselet på Trandum. Han forbereder seg mentalt til rettsbehandlingen i Oslo tingrett neste dag, og har ingen grunn til å tro at han skal sendes ut av landet. Han får vite at han skal flyttes internt i leiren, og uttrykker sin bekymring over telefon til meg. Så blir han hentet og forstår at han skal sendes til Lagos samme kveld. Han ber om å få ringe til sin kjæreste eller sin advokat, men får blankt nei.

I denne situasjon fant PU det med andre ord ikke politioperativt forsvarlig og/eller praktisk mulig å gi ham mulighet til å snakke med sin kjæreste eller advokat. Dette verken i løpet av den time som gikk fra han ble varslet til han forlot Trandum, eller fram til flyet lettet. I sitt svarbrev unnlater PU å begrunne dette. Det kan ha sammenheng med at det ikke kan begrunnes.

Det kan ikke herske noen tvil om at PUss praksis bryter fundamentalt med Den europeiske torturforebyggingskomiteen. Det er vanskelig å se noen annen bakgrunn for denne praksis enn at det skaper mindre bryderi for PU hvis man fratar den uttransporterte retten til å snakke med sin advokat. Sjansen for å bli tatt med buksene nede er også relativt liten. De færreste uttransporterte har mulighet til å forfølge sine rettigheter når de er ute av Norge.

I mitt brev til Erna Solberg har jeg bedt henne engasjere seg i PUs saksbehandlingsrutiner. Jeg står fast ved at dette er adferd vi ikke kan være bekjent i demokratiet Norge.

Som barn lekte vi ofte politi og røver. Vi ville alle helst være politi. Derfor måtte vi med jevne mellomrom bytte roller. Denne sak har for meg snudd barndommens lek fullstendig på hodet.