Marit Bockelie har i samarbeid med Tromsø kommune og en ukjent velgjører arbeidet for å få på plass «Hanen» på Gyllenborg skoles sørvegg. Av årsaker som ikke har kommet fram i media har kommunen, som eier skolen, glemt å søke kommunens Byutviklingsavdeling om lov til å henge opp mosaikken.

Søknaden ble sendt til Byutvikling først i februar, på et tidspunkt da kunstneren snart var ferdig med «Hanen». Byutvikling avslo søknaden om å henge opp «Hanen» på Gyllenborgs sørside. Byutviklings begrunnelse: Utsmykkingen av byggets fasade må skje med respekt for byggets historie og arkitektur. Vi mener det omsøkte tiltaket ikke ivaretar dette hensynet i tilstrekkelig grad. Dette skyldes i hovedsak kunstverkets størrelse, og den fremtredende plasseringen på byggets fasade mot Kirkegårdsvegen.

Jeg stiller meg bak kommunens faglige vurdering. For egen regning vil jeg tilføye at bygninger ikke normalt egner seg til å utsmykkes utover det arkitekten selv har ment. Arkitektfaget har et slektskap med alle andre visuelle kunstarter. Å «pynte opp» arkitektur bør være en like fremmed tanke som å pynte opp malerier eller mosaikker. Arkitekten bak brannstasjonen på Stakkevollveien stilte seg umiddelbart negativ til muligheten for å få en lignende utsmykking på en av brannstasjonens betongvegger. Arkitektens intensjon var at veggen skulle være grå. På samme måte som kunstnerens intensjon er at havet i et maleri skal være blått.

Det finnes bygninger det ikke er så nøye med. Gamle industribygg som aldri var ment å se bra ut, kan med fordel kan utsmykkes. I Vardø var det et fantastisk prosjekt hvor man malte veggmalerier på forfallen bebyggelse og nakne industrivegger. Gavler har i alle år blitt dekorert med reklame, i påvente av nabobygg. Gyllenborg er ikke et gammelt industribygg, det er en av de aller vakreste bygningene i hele byen. Og det er allerede utsmykket. Skolens vest og østside har for eksempel kranser under vinduene. En fargerik mosaikk vil trekke oppmerksomheten bort fra det vakre i skolen. Resultatet, etter min mening, vil bli at skolens skjønnhet forringes. Kunst og arkitektur vil slå hverandre i hjel.

Det finnes likevel en annen side til dette. Reaksjonen til kommunens avslag viser hva Marit Bockelie betyr for byen og dens innbyggere. Jeg har vokst opp med hennes bilder. Hun skildrer et Tromsø som egentlig gikk tapt før min tid, og hun har dokumentert det på en måte det objektive fotografiet ikke kan. En by består ikke bare av bjelker og betong, men av selve ideen om byen. Mytene, klisjeene og forestillingene om steder, små som store, stammer fra noen som en gang har skildret det. Kunstnere, forfattere og filmskapere er med på å skape byen. På samme måte som Cora Sandels skildring av Tromsø-lignende steder har Bockelies bilder inngått som en vesentlig del av det kollektive bildet om hva Tromsø er og har vært. Og tanken mange tenker er nok denne: hun fortjener et skikkelig monument på slutten av en lang karriere.

Det skal rustes opp på gater og torg i Tromsø i nær fremtid, og mangelen på kunst i det offentlige rom er blitt påpekt. Dette bør føre til oppdrag til byens unge og gamle kunstnere. Det er i et slikt arbeid Bockelie heller burde vært involvert. Ideelt sett burde det vært en idéfase hvor forskjellige muligheter ble vurdert, med kommunen som betalende oppdragsgiver. I stedet har vi fått en farselignende sak med mosaikken som kommunen glemte å søke kommunen om lov til å henge opp. I tillegg er mosaikken ikke en bestilling fra kommunen, men et privat initiativ som i hovedsak finansieres av kunstneren selv og en anonym sponsor. Hvis det nå blir Gyllenborg til slutt, skal ikke jeg protestere på det. Men det er langt fra noen optimal løsning at arkitektur og kunst setts opp mot hverandre. Mosaikken er et symbol på at byen ikke har klart å ta initiativet til noe som monner for en elsket kunstner, som gjennom en lang karriere har hatt byen som et av sine hovedmotiv.

Når politikerne nå jobber med saken, håper jeg de ikke ser på dette som et ja/nei spørsmål. De bør spørre seg: hvordan kan vi ta bedre vare på våre egne kunstnere, unge som gamle? Og kan det finnes en bedre løsning enn å henge mosaikken på Gyllenborg? Jeg synes i alle fall vi skal ta det faglige rådet fra Byutvikling på alvor.