Fra sidelinja

Kjempenes fall

Posten Norge var engang en kjempe som bar velferdsstaten på ryggen sin. Bedriften var tryggheten selv. «Alle» hadde postsparebankbok med eksotiske merker limt inn. Om du fikk jobb der, hadde du trukket gull-loddet.
meninger

Men noe skjedde etter dette. Vi skriver ikke lenger brev, og 1.000 trygge postkontorer har blitt lagt ned. I dag står derfor eldre mennesker uten nettilgang i kø rundt om på butikker for å betale regninger, hente pensjoner eller gud vet hva, innenfor ordningen «Post i butikk». Hva har egentlig skjedd med Gulliver?

Postbanken er solgt til DNB, og transport av pakkepost er åpnet for enhver som vil konkurrere. Nye spedisjonsfirmaer har dukket opp. Det siste som er igjen av det gamle postverket er den daglige ombæringen av post som nå er redusert til fem dager i stedet for seks etter at lørdagsposten falt bort. Kanskje som en begynnelse på slutten av bruken av selve ordet post, som nå snart må ha en E foran seg for å bli forstått.

Kolossen er demontert og avlivet av sine egne kunder. Det var vi kunder som først vendte ryggen til Posten, og ikke omvendt. Våre politikere har egentlig bare tatt konsekvensen av det og sluppet ulvene inn døra.

Televerket er spist opp av summetonen. Bedriften lignet en gang på Posten. Av millioner telefonstolper står nå bare et fåtall igjen og griner svart og giftig mot himmelen. Fulle av kreosot som de er, vil de vare nesten evig og minne oss på den gamle storhetstiden da en måtte søke om å få innlagt telefon. Noen av disse stolpene har telefontråder på, andre er helt nakne. Land-linjen som bandt landet sammen etter krigen skal nemlig fjernes helt for å erstattes av en mobil løsning som tilbys av et utall teleselskaper.

Jeg kunne også nevnt kraftsektoren hvor strøm er blitt konkurranse, mens man pønsker på hvordan man skal utsette også nettet for det samme. NSB er plukket fra hverandre og redusert til et antall toglinjer som de som vil kan konkurrere om å drive.

Bakgrunnen for det meste av dette er den digitale revolusjonen som har gjort et kraftig innhogg i livene til mange mennesker som hadde sine glansdager i en annen tid, og som nå står i den samme køa til «Post i butikk» og fikler med en smarttelefon med større datakraft enn den maskinen som administrerte måneferden i 1969. Ikke for at alle har valgt det, men for at de må. For fortiden er borte, og fremtiden er det noen andre som eier.

Så hvem er den neste som går over ende? Kan det være banken? Bankpalassene var de mest prangende bygningene i byene og kostet svimlende summer å bygge og drive. Man måtte vises i landskapet og få den lille mann til å knele i ærefrykt over pengemakta. I dag ser vi istedenfor litt av hva som skjer når den nye teknologien skyller over finansnæringen og river med seg tusenvis av jobber.

Det aller siste heter Vipps. Det er en betalingstjeneste hvor en kan overføre penger direkte i løpet av et sekund eller to. Før tok dette tre dager og involverte syv forskjellige servere. Dette ifølge den kanadiske teknologi-tenkeren Don Tapscott, som også mener bankene tar grundig feil om de tror de kan nedbemanne seg ut av disse utfordringene. Saken er at det er veldig lite i bank som ikke en datamaskin kan gjøre like godt, eller bedre, enn en bankansatt.

I dag ser nyetablerte banker allerede annerledes ut. Prangende bygg finnes nesten ikke. Skandiabanken ligger i Fyllingsdalen i Bergen og har bare 250 ansatte. Den siste, Bank Norwegian, har bare 60 ansatte, men betjener hele Norden.

Til sammenligning har Sparebank1 Nord-Norge 800-900 ansatte og forvalter omtrent like mye penger som Skandiabanken med tre ganger så mange ansatte.

Det er da en begynner å stusse når en ser at Sparebank1 Nord-Norge i Tromsø skal slå på stortromma og bygge ut et kvartal midt i sentrum av byen. Bankens egne fremtidsbehov ligger vel neppe i store byggeplaner i en tid hvor bankpalassene forsvinner.

Det som skjer er vondt for mange. En kunne ønske at utviklingen gikk saktere slik at folk fikk tid til å tilpasse seg, men slik er det ikke. Det er andre krefter som driver fram utviklingen, hvor den teknologiske utviklingen kanskje er den sterkeste. Men slik har det alltid vært.

Da får vi heller trekke fram den positive siden. I dag vet ingen hvem de «store» i samfunnet er lenger. Av postmesteren, telesjefen, ordføreren, banksjefen, biskopen og politimesteren er det bare et par stykker vanlige folk ennå vet hvem er.

Før skulle man ta av seg lua. Det slipper man tross alt i dag.

Det er da noe.