Politikere må dessverre tåle mye tyn, latterliggjøring og hets. Det er uheldigvis en del av gamet, og internett og sosiale medier har ikke gjort det enklere.

Nettopp derfor er det så snålt at de da velger å stupe i salaten fra timeteren, av egen fri vilje. De trenger det jo ikke. Det er nesten så jeg av og til mistenker dem for å være glad i åndelig smerte.

Jeg beundrer dem som orker å være aktiv politiker. Virkelig. Vi trenger dem, og vi skal være ekstremt glad for at det til enhver tid er så mange som faktisk ofrer mengder av fritid og lønnet arbeid på å styre og påvirke samfunnet vårt.

Men hvorfor må de da rote det så til? Det er jo nok å ta av fra før, om de ikke trenger å – bokstavelig talt – mate forakten og latteren inn i kjeften på velgerne sine.

I Tromsø fikk vi servert en ny variant i uka som gikk. Samme uke som det ble varslet innførsel av rushtidsavgift og bompenger, og samme uke som kommunestyret skulle ta stilling til bruk av en sum oppunder milliarden til et badeland, skulle man tro det var nok å debattere i de indre politiske gemakker.

Godt da, at vi har Miljøpartiet De Grønne, som kan supplere alvoret med tullball.

Les også: Krever kjøttfrie middager i kommunen

Barbara Vögele (MDG) mente nemlig at tema som de nevnt over ikke var nok å henge fingrene i, når de nå først var på møte, og derfor foreslo hun for kommunestyret å redusere kjøttforbruket for kommunestyrets middager.

Hun vil simpelthen at annenhver middag skal være vegetarmat, og at det alltid skal være et vegetaralternativ til kjøtt og fisk. I ramme alvor.

Det er to aspekt ved dette som gjør meg oppgitt. Det ene er innholdet i selve saken. At dette er noe man velger å bruke politisk energi på å debattere.

MDG må mer enn gjerne opptre som en voksen Blekkulf i det politiske liv. Vi har alle et ansvar, og kan ikke skyve bort ethvert miljøspørsmål med at de er mye verre enn oss i Kina. Vi må også gjøre noe selv.

Likevel kjenner jeg en mild oppgitthet og humring i meg av dette. Ikke fordi jeg synes miljøbevissthet er latterlig, men fordi dette er lattervekkende symbolpolitikk, med en eim av pådyttende moralisme som siver opp av den økologiske vegetargrøten.

Jeg forsvarer alles rett til å spise hva de vil. Dette gjelder også vegetarianere og veganer. Vil du bare spise det jeg selv bare regner som garnityr, så vær så god.

Jeg kan også være med på at det skal lages kampanjer for å få folk til å spise mer grønt og mer fisk.

Det er helt topp, det. Men alt som ligner tvang, formynderi, moralisme og dustete symbolpolitikk provoserer meg, og i særdeleshet når det kommer til hva andre skal få spise.

Folk må nemlig få spise akkurat det de vil, så får man heller sørge for at det er flere alternativer. Og er det for dårlig utvalg av akkurat den maten du selv vil ha, får du ta med deg matpakke, heller enn å prakke egne prinsipper over på andre.

Det som var dobbelt skuffende i den ovennevnte saken var at ikke opposisjonen hadde vett til å slå politisk mynt på dette.

Her ble enkle, politiske, retoriske seire servert på gullfat, og så sauset de det heller bare til ytterligere ved å bli med på det politiske matsølets iboende dumhet. Det var synkron flokkstuping fra talerstolen.

SV, som på refleks liker å være med på det meste, når det er myke verdier og miljøhensyn som ligger til grunns, sa seg selvsagt enige. Dette var bra. Vi trenger et økt fokus bla bla bla.

Senterpartiet så på dette som en glitrende anledning til å vise sin motstand ved, ikke å påpeke den mikroskopiske miljøeffekten dette vil ha i praksis, men ved å la det bli en kamp om kortreist mat.

Som om sauer som beiter i Lyngen vil bli mindre attraktive på markedet om det blir spist mindre fårikål eller lapskaus i kommunestyret i Tromsø. I dobbelt forstand.

Og Frp, som jeg i utgangspunktet ville tro kunne vagge seg bedagelig inn til en lett seier, og hente hele den politiske gevinsten, stupte bare etter, med en snurt og tøffetøff bjeffing om at salat alene ikke er fullverdig mat. Skikkelig tøft.

Les: «Salat er ikke et fullverdig måltid»

At det hele bare var snakk om en symbolsak, for å fremme holdninger, gjorde det bare enda mer bedrøvelig. For folk flest ser ikke opp til politikere. Folk flest spiser det de begjærer med et ganske annet utgangspunkt enn hva de vet politikere setter til livs i arbeidstiden sin.

Den reelle effekten av et slikt eventuelt tiltak er også totalt forsvinnende. Det holder at ett kommunestyremedlem klipper plenen sin med motorgressklipper, så er hele effekten fordampet som en flekk ferskpresset, kortreist, økologisk, frittgående rabarbrasaft i sommersola.

Jeg tar sterkt avstand fra politikerforakt som gir seg utslag i hets i alle former, men politikerne trenger jo ikke legge opp til smash heller.

Det er sjelden jeg roper «OG DETTE GÅR SKATTEPENGENE MINE TIL!!!» inni meg, men når de folkevalgte, som skal representere oss, helt uironisk bruker avsatt tid på å diskutere hva de selv skal ha i og på maten sin, kjenner jeg det rykker i min indre Stutum.