Kommentaren:

"Er vi i ferd med å prise vekk nordlysturistene?"

Hvem i all verden var det som lurte japanerne til å tro at man fikk intelligente barn av å unnfange dem under nordlyset? Kvinnen burde hatt medalje, det er helt sikkert. Bare pass på at ingen japanere får møtt noen av brødhodene jeg gikk på ungdomsskole sammen med.
meninger

2016 er blitt et desidert toppår for turisme til byen, og selv om lettlurte japanerne utgjorde en del av dem, ser turistene ut til å komme fra en rekke steder rundt på kloden. Singapore, Indonesia, England, Frankrike, Tyskland, Ungarn, USA, Argentina, Brasil – en haug med land har plutselig fått øynene opp for dette unike, som nordlendinger i alle år har tatt for gitt.

Visit Tromsø kan melde om en omsetningsøkning på hele 50 prosent i både februar og mars 2016, sammenlignet med samme periode i fjor. Økningen i januar var på 38%. Dette til tross for langt færre besøk fra cruiseskip i år.

Polaria hadde i 2015 et besøkstall på 350 om dagen. Totalt sett hadde man en økning på 5.600 flere gjester sammenlignet med året før. Fremtiden for turistnæringen ser på alle måter rosenrød ut, skulle man tro. Det er bare noen skarpe steiner som stikker opp fra den smeltende snøen …

Diskusjonen er i gang om å etablere et globeformet Nordlyssenter på Mandelasletta, til en pris på 100–150 millioner kroner. Argumentet er at nordlysturismen brer om seg, og vi må legge enda mer til rette for den. Årlig kommer rundt 500.000 tilreisende nordover for å oppleve fenomenet. Av disse havner en femtedel i vårt område. Det antallet kan økes betraktelig, men for å oppnå dette, er det ønskede signalbygget en nødvendighet, ifølge gründer Torsten Aslaksen.

Min redsel er at vi har skremt bort alle turistene lenge før «globen» får sett dagens nordlys, simpelthen fordi det blir for dyrt for dem her.

For å illustrere mitt eksempel, vil jeg sette opp et regnestykke: La oss si at det kommer en familie med mor, far og tre barn i tenårene på besøk. De skal være i Tromsø i en uke, og har planer om fire aktiviteter: snøscootertur til fjells med reinsdyrflokk, en dags hundesledeekspedisjon, hvalsafari og nordlystur. Dette koster da henholdsvis 2.900 kr, 1995 kr, 2.490 kr og 1.750 kr per person, i sin enkleste form. Ganger man med fem, får man 45.675 kroner.

I tillegg kommer reisen, som med fem stykker blir cirka 30.000 kr tur-retur. Seks overnattinger på rundt 18.000, hvis man har til sammen tre rimelige rom. Også må man regne med at alle skal spise og drikke litt i løpet av dagene her, som med ubeskjedne tromsøpriser fort blir 1.000 kroner i døgnet per pers. Og – «katching» – den totale summen for gildet blir rett under 130.000! På én uke. Forutsatt at man kun planlegger aktiviteter fire av de syv dagene.

Så mye kan jeg med trygghet si at jeg aldri har brukt på en ukes ferie, selv om jeg tjener relativt greit. Spørsmålet jeg derfor stiller meg er: hvor lenge vil turistene godta å betale ut av hvitøyet for disse aktivitetene? Det er rett nok en stor andel turister fra øvre middelklasse som kommer, men er de så hinsides rike at det virkelig ikke spiller noen rolle? For tiden drar vi fordel av lav kronekurs, men hva hvis dette snur? Vil folk fortsatt komme hvis de i praksis må betale 50 prosent mer, eller vil turistboblen sprekke?

Tromsø har blitt det man på fagspråket kaller «bucketlist»-destinasjon, som vil si at det er av stedene man har som mål å få besøkt før man dør. En slik «en gang i livet»-opplevelse kan tillate seg å koste litt mer, for det er jo ikke noe man tenker å gjenta. Spørsmålet jeg stiller meg er om ikke folk ville vendt tilbake flere ganger, hvis det bare ikke hadde blitt tatt så grassat i prismessig ved første visitt.

Det er ikke bare turoperatørene som gjør dette dyrt. Hvorfor er for eksempel Mack-øl i gjennomsnitt 21 kr billigere i Bodø enn i Tromsø? Er det turen ned dit som gjør at det blir billigere?

Når det en sjelden gang dukker opp noe som ikke koster noe, sånn som Frigo – som låner ut ski og akebrett til folk gratis – så går det aldri lang tid før dem som leier ut slikt insisterer på at de ikke får lov til å gi tilbudet til turister. I Thailand er det vanlig praksis at turistene må betale det femdoble av det de lokale må ut med på restauranter, men det skulle da være unødvendig med slik «apartheid-ordning» her. Og skulle det først være forskjellsbehandling, burde det heller være slik at turistene var dem som fikk noe billig eller gratis. Vi er da vant til prisnivået, og er uansett vanskelig å skremme vekk fra landsdelen.

I løpet av vinteren har jeg hatt flere engelske venner på besøk. Hver gang jeg hører hva de betaler for aktivitetene de har prøvd, merker jeg en rødfarge bre seg oppover kinnet. Kan vi virkelig være bekjent av så skamløse priser her i landsdelen? Og hvor lenge vil det gå før de reisende ikke gidder lenger?