Ja, vi her oppe – hvor de færreste på kloden bor, er antakelig ganske trygg på det. Men er det slik? Noen av oss vil tro det, mens de fleste vil innrømme at så ikke er helt korrekt. De som har sett at livet sjeldent er stabilt i vater.

Les flere debattinnlegg her.

En faktor som stadig dukker opp i vårt kravstore samfunn, er grådighet. I alle former. Materialistisk styrte som vi i økende grad er – og blir, så blir sonen mellom etikk og moral og reinspikka grådighet, stadig mere innvevd i hverandre. Det avdekkes daglig.

Stundom ser vi at de som har økonomiske ressurser, spenner bein under de mindre velstående, i sin streben etter å oppnå gevinst på bekostning av andre. Men det er vel slik samfunnet i økende grad innretter seg. Først meg, så meg selv og til slutt meg selv. I min tid i finans så æ stundom at anstendighet og økonomisk moral – reduseres i takt med saldoøkningen på konto. Grådighet blir automatgiret inn i fremtiden.

I disse dager har vi fått et innblikk i den økonomiske pengegaloppen som florerer i fotball. Vi ser at velbeslåtte fotballforbund – nasjonalt som internasjonalt, er økonomisk helt i utakt med anstendighet i lønninger og økonomisk forvaltning. I administrasjonen til Norges Fotball Forbund er det snart like mange med millionlønninger som det er tilskuere på en middels Tippeligakamp.

FIFA – hovedorganisasjonen for verdensfotballen, er så gjennomsyret av korrupsjon at det snart er flere på lista over personer som er under etterforskning for økonomiske mistenksomme disposisjoner, enn det er ansatte. Og de har et pengeforbruk som ville fått enhver milliardær – ja, endog Petter Stordalen, til å fortone seg som en standard IKEA kunde.

Grådighet korrumperer folk. Det vet vi. Og når organisasjoner, som er basert på ørten tusen frivillige sin dugnadsinnsats, lar administrasjonsbukken passe den økonomiske havresekken – uten nevneverdig kontroll, så vil det ofte gå galt. Og når media avdekker galskapen, skiftes det ut noen folk her og der. Ledelsen beklager – og lover høylytt at nå skal alt bli ryddig åpent og skinnende rent. Mens de holder lygekorset skjult, og setter seg ned på en stol i grådighetskulturens økonomisk venteværelse. Trekker en kølapp, og venter til oppmerksomheten på manglende magemål i pengebruken – er gått over.

Grådighet kan være så mangt – og omfatte mange samfunnslag. Religionen har historisk sett vært et sted der grådigheten har hatt gode vekstvilkår. Både i form av økonomisk grådighet og maktgrådighet. Det har gitt mange uheldige og tragiske utslag oppover i historien. Det er ikke så mange år siden at den katolske kirken i USA avdekket en avskyelig grådighet ved at betrodde mennesker i kirka, misbrukte sin makt og posisjon ved å misbruke mengder av unge menn. Den katolske Kirke i Norge ble i 2014 anklaget for å ha krevd – og fått statsstøtte, for langt flere medlemmer enn det de reelt sett hadde. Det ga/ville gi mange ekstra millioner i kassa.

Så ser du og æ daglig at grådigheten i politikken er formidabel. Her krangles det om ett og alt. Hele tiden. Grådigheten i kampen om oppmerksomhet er i politikken en evighetskamp. Med bare tapere. Politikere har etablert en evig tapsfokusert grådighetskultur i å henge ut andre politikere.

Grådighet som skapes – og slippes fri, er i dag et stadig økende problem. Verden er i dag mer usikker enn på lenge. De rike blir rikere – og har en naturlig grådighet i å forsyne seg av velferdskaka. Mens de fattige blir fattigere. Det skaper samfunn der velferdssamfunnets væremåte og levesett, blir en kilde for opptøyer og uro. For de mange som ser og opplever den økende velstandsforskjellen. Trump utnytter den situasjonen ved å få en stadig økende mengde misfornøyde amerikanere til å feste blikket på løftet om ei bedre fremtid. Bare han får dekt sitt grådige maktbehov.

Et gjennomgående trekk i oppblomstringen av grådighetskulturer, er ofte at grådigheten utnyttes av maktmennesker som i utgangspunktet kommer fra små kår. De er ikke oppdratt med den makt god økonomi gir, slik at når de slipper til, så går de helt over støvelskaftene i grådighet for å kare til seg goder makten kan misbrukes til å gi dem. Sør-Afrika er et skrekkelig eksempel der grådighetskulturen totalt har tatt overhånd. Noe som viser at det langt fra er automatikk i at folk fra små kår, blir rettferdige og gode samfunnsleder når de kommer til makta. Og det er mange ”Sør-Afrikaer” rundt om i verden.

Men kan grådighet også være noe positivt? Kan det i enkelte tilfeller være positivt å være grådig på noe? Noen hevder at hvis menneskeheten ikke hadde grådighetsgenet, så ville verden ikke være kommet så langt i utviklingen. Personer med store evner til å finne opp nye ting, skape vekst, øke sin rikdom og mye annet, ville ikke ha utnyttet sine skaperevner med like stor intensitet og kraft, hvis ikke grådigheten i å vise sine evner – hadde vært en drivkraft.

Noen liker å være midtpunktet. De er på sin måte grådig i sin streben etter å stjele av din og min oppmerksomhet – og tid. Uten at det blir stemplet som en grådighet, men betegnet som underholdning.

Se også de som går stille i dørene. De som er rik på både penger, moral og omsyn for andre. De som vil bli husket for sin gode helhet. De som lever sine liv der lederstjerna ikke bare er saldoen på kontoen, men omsyn for helheten i samfunnet – og andre mennesker. Som sjenerøse Mohn i Bergen. En formidabel kraft i sin positive grådighet i å dele sine goder med andre. Han blir fortjent benevnt som et stort positivt samfunnsmenneske, med stor omsorg for andre mennesker. Han er grådig på å gi. Ikke å kreve.

Når æ leser gjennom det æ nå har skrevet, så ser æ jo at ordet grådighet har en så sterk negativ klang, at det er vanskelig å få det til og høres som en positivitet. Så æ tror at vi lar de med gode holdninger og handlinger, forbli gode mennesker – og ikke grådige. Og det kan egentlig være greit. Da slipper du og æ å definere grådighet som noe annet enn det vi er vant til å koble ordet opp mot. Reinspikka bortkobling av økonomisk anstendighet og moral. Det blir enklest slik. Da blir du og æ mer treffsikker beskrivende – og lett og forstå. Når noen viser grådighet utover det akseptable. Og det gjøres ofte.

Eller hurr?