Har vi mistet noe på veien mot en forsøksvis modernisering av helsevesenet?

Har vi glemt hva dette egentlig skal handle om?

Har vi sett oss blinde på fiffige modeller og rosesnakk om fortjeneste, inntjening og overskudd? Mye kan tyde på dét.

Helsevesenet og de offentlige sykehusene er selve hjørnesteinen i velferdsstaten vår. Det er noe av det aller viktigste vi har.

Vissheten om at du ved psykisk eller somatisk sykdom eller ulykke blir behandlet utelukkende etter medisinske vurderinger, og ikke etter størrelsen på pengeboka di, slektstreet ditt eller yrkesstatusen din, er noe av det som virkelig definerer det å bo i en velferdsstat.

Det gjør noe med oss som mennesker, at det hviler en indremedisinsk trygghet ved å ha en bevissthet om at vi hjelper dem som trenger det, og at vi er med på et spleiselag for å finansiere det. Eller skatt, som det også heter.

Det er ikke alt jeg er like stolt av som nordmann, men dette konseptet, denne modellen og denne kollektive måten å organisere helsevesenet på, er noe som virkelig gjør meg stolt av Norge.

Og kan vi, vær så snill med sukker på, holde innvandringsdebatten utenfor akkurat nå? Den kan vi ta en annen gang. Flott. Takk.

Jeg har selv sittet med oppegående amerikanere som ikke fatter at vi godtar å betale så mye skatt, mens de sekunder etter­på blir fuktige i øyekroken når jeg forteller at det som enkeltindivid ikke koster deg noen verdens ting om du får hjelp fra helsevesenet, om behovet melder seg og du på et eller annet vis rammes.

For det er rørende. Og det er virkelig noe å være stolt av.

Likevel er det dette fundamentet man nå rokker ved, gjennom en bedriftsøkonomisk retorikk og praksis, der helse og omsorg snakkes om som om det var en vanlig butikk. Noe det virkelig ikke er.

Jeg er gift med en sykepleier, og jeg kjenner og har snakket med mange som jobber i helsevesenet. Disse folkene er, mer enn noen andre, selve limet i velferdsstaten vår, og den frustrasjonen de uttrykker fra sin arbeidshverdag er grunn til bekymring.

Sykehusene og helsevesenet snakkes ikke om som omsorgsinstitusjoner for å hjelpe folk som trenger det, men som konserner og butikker.

Behandling av syke mennesker har blitt produksjon.

Ventelister har blitt biomasse og ordrereserver.

Pasientene, som hele systemet er bygget opp for, er maktesløse kasteballer og symbolske inntektskilder og utgiftsposter, med prislapper og taksameter på ryggen, og der systemet betrakter dem som kunder og inntjeningsmuligheter.

Et språk som er ment å handle om folk som trenger hjelp korrumperes med vanskelige, bedriftstekniske ord og forkortelser folk flest ikke skjønner et kvidder av, og som blir stadig mer innfløkt og vrient å sette seg inn for dem som jobber med det til daglig.

Strukturendringer i helsevesenet begrunnes utelukkende med økonomiske forklaringsmodeller, på bekostning av fag, hjelp og omsorg. Derfor flyttes stadig flere legeoppdrag over på sykepleiere.

Profittankegangen påfører de ansatte, de som jobber med pasientene, dårlig samvittighet og etiske kvaler, mens de med kuleramme sitter på trygg og komfortabel avstand, med lønninger 25 prosent høyere enn den som styrer landet, og skryter av overskudd. Som om dét var omsorgsinstitusjonenes hovedoppgave.

Senest denne uken uttalte UNN-direktør Tor Ingebrigtsen jublende til Nordlys at et uventet ekstra­overskudd (som følge av en uventet ekstrainntekt forårsaket av en mangelfull internfakturering til statens helsemyndigheter) på 62 uventede millioner var «Et svært kjærkomment tilskudd til investeringsbudsjettet vårt».

Mon dét, men jeg lurer på hvordan de da tenker, de psykiatriske pasientene i Tromsø som i fjor opplevde at populære aktivitetssenteret deres ble funnet for kostbart.

Et énsifret antall prosent av dette «kjærkomne tilskuddet til investeringsbudsjettet» hadde vært nok til å berge hele drifta. Det er uansett lagt ned, på grunn av pengemangel, eller fraværet av kortvarig inntjening slike aktiviteter aldri viser i bedriftsbudsjetter.

Eller hva med blåbær- og bringebærsyltetøy, corn flakes, røkt laks, saltkjøtt og solbærsafta, som ble fjernet fra sykehusets varesortiment i 2014, for å spare penger?

Når dette skjer samtidig med at administrasjonen i Helse Nord har tredoblet seg bare siden 2003, og det er flere og flere såkalte svingdørspasienter, som sendes hjem omtrent før de er ferdigoperert (for ikke å koste fellesskapet unødig med penger), fremstår det hele en tanke absurd.

Dette handler ikke om hvor mange kroner det skal brukes her, eller hvor mange penger som skal spares der. Dette handler om en dehumanisering av et system hvis fremste og eneste oppgave er å hjelpe folk.

Når de som sitter øverst i helse- og omsorgssystemet later til å glemme at deres fremste styringsverktøy er nettopp helse og omsorg, og ikke å leke butikk, mister vi noe på vei­en.

De som jobber i helsevesenet, altså de som jobber med pasienter, jobber etter Helsepersonelloven, som pålegger dem å gi både forsvarlig og omsorgsfull behandling av pasientene sine.

Det blir stadig mer vanske­lig. Og de får ikke akkurat hjelp fra sine ledere.

Det er ikke, for å holde meg til deres språk, et indremedisinsk problem.

Det er i aller høyeste grad også et samfunnsproblem.