Vil man etter mange år uten forbedring oppleve noen tiltak mot mobbing som faktisk fungerer?
I mandagsutgaven av iTromsø kunne man lese historien om hvordan en barneskole i byen unnlot å ta tak i et mobbeproblem som hadde pågått i årevis. Selv om skolen visste hvem mobberen var, mente de at det aldri var aktuelt å flytte ham til en annen skole. Resultatet ble at mobbeofferet måtte slutte.
Dessverre er ikke historien noe enestående enkelttilfelle. Rundt 60.000 barn og unge her i landet utsettes for vedvarende mobbing, og antallet har vært ganske stabilt i en årrekke. Det betyr at tiltakene hittil ikke har virket.
Kan vi ha et berettiget håp om at den tiltakspakken kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) presenterte i går vil gi en merkbar forandring?
Ett element som bør hilses velkommen, er forslaget om å tydeliggjøre det ansvaret som påhviler skoleledelsen og kommunen. Regjeringen vil lovfeste prosedyrene for oppfølging av mobbesaker, utstyre paragrafene med bøtestraff og se nærmere på adgangen til å skifte ut en skoleledelse som ikke tar problemene på alvor.
Det er mer omstridt hvordan behandlingen av mobbeklager skal organiseres. Regjeringen følger her ikke opp anbefalingen fra Djupedalsutvalget, om å opprette en ny, nasjonal klageinstans. De går heller ikke inn for fylkesvise mobbeombud, men vil satse på Fylkesmannen, kombinert med en oppgradert rolle for Barneombudet, i mobbesaker.
Opposisjonspolitikere på Stortinget, så vel som enkelte faginstanser, var raskt ute og kritiserte denne løsningen, som man anser som utilstrekkelig, men nå er det vel ingen entydig erfaring at nye, offentlige etater er den mest effektive problemløsningen.
Sikkert er det imidlertid at det krever en gjennomarbeidet informasjonsstrategi for å gjøre ordningen med direkte klage til Fylkesmannen tilstrekkelig kjent blant elever og foreldre. Men nøkkelordet blir faglig kompetanse. Ikke minst det samspillet som nå utvikler seg mellom digital mobbing og den ”vanlige”, den som til alle tider har foregått i skolegården og på hjemvei. Det kreves bred innsikt og faglig oppdatering hos dem som skal sette den nye tiltakspakken ut i livet.
Noe annet som trengs sårt, er nye ressurser i form av så vel mennesker som millioner. Det er regjeringen formodentlig innforstått med. Og skal den nye pakken gi bedre resultater enn sine forgjengere, må selvsagt tyngdepunktet legges i forebyggende tiltak. Klageordningen gjelder jo bare siste ledd i kjeden.
Uansett hvilke instanser det satses på, må et siktemål bli å styrke oppgaven med å være et kompetansesenter som aktivt bistår skoleledelsen, lærerpersonalet og barnehagene i det langsiktige og løpende, mobbeforebyggende arbeidet.
Vi kan rett og slett ikke la enda et tiår gå, hvor hundretusentalls barn og ungdom brytes ned, mens myndighetene funderer på hvordan de skal løse floken. Dette handler tross alt om menneskeliv.