De første folkeavstemningene er avholdt, og svaret er «nei til kommunesammenslåing» de aller fleste steder. Som ved EU-avstemningen er frykten stor for å miste retten til å bestemme over seg selv. Samme hvor mye det økonomiske bildet viser at det er fornuftig, stoler ikke folk helt på at de rette beslutninger treffes hvis de som bestemmer sitter lenger unna.

For en som bor i Storfjord er det opplagt at man trenger en skole både i Hatteng og Skibotn, men er man like garantert å finne denne forståelsen andre steder? Vil behovet for fiksing av veien til Hessfjord være like innlysende for noen som aldri har satt sine ben der?

Kommunalminister Sanner (H) virker litt overoptimistisk i sin tolkning av resultatene etter avstemningen i de første 23 kommunene: «Litt under halvparten av kommunene har sagt ja, og det betyr at det er godt grunnlag for å gå videre». Behovet for å få glasset til å fremstå som halvfullt har sjelden virket mer desperat. Sannheten er at det i mange tilfeller er slik at noen kommuner sier ja til sammenslåing, mens nabokommunene sier nei. Det høres i mine ører ikke ut som noe godt ekteskap.

Mandag kom det imidlertid et positivt signal fra Lyngen, Storfjord, Karlsøy og Tromsø kommune, som signerte intensjonsavtale om å jobbe for å bli en storkommune. En eventuell sammenslåing vil gjelde fra 1. januar 2020, og skal ifølge avtalen ha Tromsø som administrasjonssenter, men med servicekontorer i rådhusene i Lyngen, Karlsøy og Storfjord. Neste skritt i prosessen er at intensjonsavtalen legges fram i kommunestyrene. Målet er at kommunen innen 1. juli 2016 skal legge fram en endelig sak for sine kommunestyrer.

En eventuelt ny storkommune vil få om lag 80.000 innbyggere og dekke et areal på hele 5.853 kvadratkilometer. Voksesmerter må en definitivt regne med. Hvis administrasjonssenteret havner i Tromsø, som det er planlagt, er det en del arbeidsplasser i de andre kommunene som forsvinner. Dette er ikke uproblematisk på steder hvor arbeidsmarkedet ikke er det største. Det er derfor man bør ha all mulig respekt for den skepsisen mindre kommuner måtte ha imot prosessen, for den er definitivt ikke bare tuftet på fantasiforestillinger.

«Vi er redde for de demokratiske prosessene, det er det ingen tvil om, og at vi får for lite innflytelse i en fremtidig storkommune (…) Også er vi litt redde for å miste denne arbeidsgiveravgiften som er viktig for næringslivet», sier ordfører Dan Håvard Johnsen i Lyngen.

Kommunene i Nord-Troms slipper i dag å betale 7,9 prosent arbeidsgiveravgift, som et tiltak for å hjelpe næringslivet. Hvis en sammenslåing medfører at denne ordningen faller bort, vil mange av bedriftene lide. Forbrenningstoalettfabrikken på Furuflaten ville for eksempel måtte betale 1 million kroner mer i året hvis det ble endring. I tillegg stiller Lyngen kommune krav om 50 millioner kroner til veibygging mellom Svensby og Breivikeidet.

Tromsø kommune har allerede vist ekstremt manglende evne til å fatte vedtak angående veitraseer og bruer. Hvordan dette blir når Ullsfjordforbindelsen, sikring av Pollfjelltunnelen og utbedringer av fylkesveier kastes inn i potten, tør jeg nesten ikke tenke på. Men dette kan likevel ikke bli noen «showstopper» for en så viktig prosess.

Ordfører Mona Pedersen i Karlsøy kommune har også noen kjepphester før en eventuell forening: «Naturligvis er man opptatt av skoler, sykehjem og at vi har de institusjonene, men vi har også forhandlet fram at det skal være fastlege i Karlsøy kommune, helsesøstertjeneste, biblioteket skal ligge der det ligger og at de tingene du har behov for skal ligge i nærheten.»

Positive sider ved en sammenslåing er det definitivt. Mindre utgifter til administrasjon vil frigjøre midler man kan bruke til blant annet skoler og veier, og en rekke unødige dobbeltfunksjoner vil man fremover kunne slippe. En storkommune vil i enda større grad kunne utnytte de fantastiske mulighetene som ligger for turistnæringen, og som en felles enhet vil man stå sterkere rustet i kampen om bevilgninger. Økonomisk er det svært mange oppsider ved en slik sammenslåing. Og med den konstruktive inngangen ordførerne har til dette, kan det også la seg gjøre å rydde unna de verste «steinene i støa».

Det er gledelig at man i Nord-Troms ser ut til å dele en storkommunevisjon. Hvorvidt man må ty til «tvangsekteskap» andre steder i landet for å få til det samme, gjenstår å se.