Fra sidelinja

«Drep meg herre konge ... men ikkje med graut!»

Kan det stemme at Jan Tore Sanner, kommuneministeren, ser litt strammere ut i maska enn tidligere?

Jan Tore Sanner  Foto: Tom Benjaminsen

meninger

Før de siste folkeavstemningene var han ofte ute med det store og milde smilet sitt på TV og lovet rundelige gaver til de som frivillig ble en kommune eller to færre. Ikke misforstå.

Han smiler ennå, selv om det virker som han må ta litt i for å få fram det bredeste gliset han har på lager.

Samtidig hørtes det ut som det raslet litt i nye stortingsmeldinger under bordet der han satt og anstrengte seg på TV her om dagen.

Jeg tilstår gjerne at jeg alltid er litt skeptisk til slike typer som ser ut som verdens koseligste barnetimeonkel i ansiktet mens de snakker formanende ord til oss.

Man frykter at de egentlig planlegger noe helt annet, og mye verre, mens gliset tar runden på nesten 360 grader.

Grunnen til dette, nesten umerkelige, stemningsskiftet i ansiktet til ministeren kan være den labre interessen for disse folkeavstemningene som kommunene har gjennomført.

Hvis bare 20 prosent gidder å stemme, hvem bryr seg da egentlig om hele saken han har lagt så mye arbeid ned i?

I snart to år har departementet mast på oss innbyggere om dette. Men kanskje er det likevel sant at opp mot 80 prosent gir blaffen i hele kommunegrensa mange steder i landet?

For alt en vet kan det ha noe for seg å rydde litt i kommunefloraen. Særlig om en ser situasjonen i Kommune-Norge fra kontoret.

Mer enn 400 kommuner i et land med 5 millioner innbyggere er jo noe som skaper arbeidsplasser både sentralt og lokalt. Nødvendige arbeidsplasser, mener noen. Men vi har jo også Frankrike, som sist jeg sjekket, hadde 36 000 kommuner. Seksogtredve tusen.

Riktignok med noe reduserte oppgaver, men de fleste har nok både ordfører og administrasjonssjef (rådmann).

Kanskje bør en også lytte litt til Senterpartiet som heller vil ha flere enn færre kommuner i Norge? De vil for eksempel dele opp Oslo.

Hva er egentlig så hakkende galt med kommuner?

Det er som om selve ordet i det siste har fått en negativ klang. Kommuner, æsj. Fylkeskommuner dobbelt-æsj. Ordet kommune er faktisk lånt fra dette landet med tusener av kommuner, Frankrike. Ordet (commun) betyr bare at noe er felles. Farligere enn det er det ikke.

Det snakkes mye om kompetansemangel i de fleste små kommuner, som derfor må bli større for å dekke innbyggernes behov. Særlig på kontorene snakker man om slikt.

Det er utvilsomt riktig at mange har sittet i små kommuner og ikke visst sin arme råd hvordan de skal takle barnevern, eller brannvern, for den saks skyld.

Men hva om man stiller spørsmålet på en annen måte? Hvor mange kommuner har alt som kreves i et moderne Norge? Som har all spisskompetanse på alle områder i samfunnet? Svar: Kanskje bare storkommunen i Oslofjordbotten, Oslo kommune.

Det betyr at uansett hvordan man steller det til for seg, så må man samarbeide kommunene imellom for at ens innbyggere skal få de beste tjenestene. Det gjelder både liten og stor i det lille landet vårt.

Også er det dette folket da. Som krever medbestemmelse. Om fremtidas kommune blir større, må det etableres flere bydelsråd for å få utført tjenesteproduksjon langt fra sentrum.

Det kan bli noen færre ordførere, men da vil det bli flere bydelsrådsledere. Færre rådmenn, men flere i distriktsadministrasjonen.

Forrige kommunereform er nå 50 år gammel. Da ble lille Tromsø kraftig utvidet. Byen var fra før bare en liten del av sentrum på østsiden av Tromsøya og utgjorde noen få kvartaler med sentrumsbebyggelse.

I 1965 ble den slått sammen med et kjempestort distrikt. Økte ikke fryktelig mye i folketall, men ble en av verdens største kommuner i areal. 4200 kvadratkilometer. Bare slått av Kautokeino og Kiruna i hele verden. Hva er så erfaringene med dette?

Her vil en kunne skaffe seg de svarene en vil ha, om en leter godt nok. Noen syns utvidelsen av Tromsø var bra, fordi en fikk gjort noe med veier og infrastruktur på landet.

Andre syns det fortsatt er for langt til sentrum, og at en betaler for mye skatt. Fordi som egen kommune, ville en hatt en sjanse til å komme inn under skatteregimet i Nord Troms. På den andre sida var det mange i lille sentrums-Tromsø som ikke ville ha «bøndene» inn i byen «deres».

I dag kan Stor-Tromsø og kommunene rundt, til sammen raske til seg rundt 80 millioner på et positivt vedtak om ytterligere sammenslåing.

Det kan skje om en grafser til seg alle de økonomiske gulrøttene en kan. Samtidig kan de beholde de statlige tilskuddene de i dag har i hele 15 år fremover.

Det alvorligste er at den statlige prosessen rundt sammenslåing av kommuner har et skinn av demokratisk skuebrød. Det ser ut som om man bestemmer lokalt, men i virkeligheten er det fylkesmannen og staten som bestemmer.

Dersom kommunestyret går inn for sammenslåing er det demokrati. Om de ikke gjør det, og blir slått sammen likevel, er det noe annet. Hva da?

Er det baksiden av det milde fjeset til Jan Tore Sanner det stemmeberettigede folket har sett når de ikke gidder å møte opp i valglokalene landet rundt?