På slutten av 1800-tallet skrev for eksempel forfatteren Dikken Zwilgmeyer en novelle om Margrete Kind, småbyjenta som på en hjerteløs måte ble ekskludert av de andre jentene i klassen. Når Margrete blir syk og dør, kommer erkjennelsen og angeren.

«AA, at vi hadde været så lei mod hende – tænk bare, fordi vi syntes, hun var saa kjedelig; - tænk, at hun havde staaet og grædt bag gardinet og været så ulykkelig, fordi vi aldrig kom op til hende. Aa jeg vilde være snil, bare snil bestandig» (Zwilgmeyer 1885).

Den tids barneoppdragelse var basert på en religiøst betinget moralforståelse hvis hensikt var å utvikle en samvittighetsbetinget empati hos de unge leserne.

I dag ville vi sagt at Margrete Kind var et mobbeoffer med henvisning til en omforent forståelse av hva som kjennetegner en slik diagnose.

Forskning og policydokumenter definerer mobbing ut fra tre kriterier: 1) En intendert (villet) handling preget av fysisk eller psykisk vold, 2) Gjentakelse over tid, 3) Ubalanse i maktforholdet mellom mobber og mobbeutsatt.

En slik avgrenset symptomdiagnose gir oss en mulighet til å kunne målrette arbeidet med å forebygge og behandle mobbing. Mobbing handler om relasjoner mellom mennesker.

Selv i vår tid er det empati (innlevelse og medfølelse) som er den viktigste kjernekomponent i medisinen, men i vårt kunnskapssamfunn definerer vi dette som et vesentlig element i «sosial kompetanse».

Vi erkjenner at det å gi barn «dårlig samvittighet» er på linje med det å ha «riset bak speilet» som beredskap når barn viser uakseptabel atferd.

Sosiale ferdigheter er ikke medfødt, men utvikles i samspill med det vi kan betegne som betydningsfulle andre. I første rekke handler det om den nære familie, og etter hvert vil det også handle om menneskene barnet møter i barnehage og skole. Innenfor pedagogisk forskning har man landet på noen hovedkomponenter som gjerne går igjen i ulike tiltak knyttet til utvikling av sosial kompetanse; empati, samarbeid, følge regler, selvkontroll (regulere følelser og atferd), selvhevdelse (å markere seg selv på en sosialt akseptabel måte), problemløsningsferdigheter, humor og glede.

Oppsummert handler det om ferdigheter som gjør barnet til en som de fleste ville satt pris på å ha som venn. Barn har forskjellige forutsetninger og ulike betingelser for å kunne tilegne seg sosial kompetanse. Derfor er det så viktig i et mobbeforebyggende perspektiv at barnehage og skole arbeider systematisk med innlæring av sosiale ferdigheter.

Det gjøres først og fremst gjennom å skape gode samhandlingssituasjoner og felles opplevelser samtidig som man legger til rette for å lære de mer grunnleggende ferdigheter som setter barn i stand til å leve i et kunnskapssamfunn. Læring er en sosialt betinget aktivitet der den gode fortelling fortsatt har en sentral rolle når barn skal lære at det er dårlig gjort å mobbe andre og at det er mulig å endre adferd.

Når mobbing oppstår utfordres samarbeidet mellom hjem og skole. Foreldre til barn som blir mobbet er ekstremt sårbare, og foreldrene til barn som mobber kan oppleve seg mislykkede og være i forsvarsposisjon.

Det virker forebyggende dersom det etableres (ved hver skolestart) en felles forståelse av hva mobbing er og hva den enkelte kan bidra med når mobbing oppstår. Kloke voksne vet at der barn samles vil det alltid være et potensiale for konflikter og mobbing. Ingen har garanti for at deres barn ikke kan havne i kategorien enten offer eller mobber. Barn må veiledes og sjansen for å løse slike saker med minst mulig omkostninger øker dersom det i fredstid etableres et godt hjem - skole samarbeid i klassen.

Skolen har ansvaret, men kan bli handlingslammet dersom foreldrene ikke støtter opp om arbeidet.

Klassiske mobbesaker handler som regel om flere mot en og der den som leder an har med seg en «heiagjeng». De andre i klassen kan være mer eller mindre passive tilskuere. Dyktige klasseledere bygger opp regler og normer i klassen som hindrer forsterkende medvirkning når mobbing oppstår.

Når mobbing oppdages er strategien å beskytte den som er utsatt samtidig som man ansvarliggjør mobberne og deres foreldre. Medisinen er enkel og som regel effektiv; felles budskap fra voksne i hjem og skole om at mobbingen skal stoppe umiddelbart og at mobberen kan regne med støtte i arbeidet med å erkjenne skyld samt endre sin atferd i retning av en mer positiv rolle i klassen.

I noen få saker handler det om mobberen som «ensom ulv» og som oftest ligger det da mer alvorlige årsaker til grunn for atferden. Den som blir utsatt for mobbing er fortsatt i faresonen og trenger selvsagt beskyttelse.

Mobberen på sin side vil i slike tilfeller ha behov for oppfølging av skolens hjelpeapparat som i første instans kan være fastlegen eller PPT (pedagogisk psykologisk tjeneste). Det vil være et svik mot begge parter dersom slike saker blir håndtert på samme måte som klassiske mobbesaker. Dessverre ser vi at media som slår opp mobbesaker, ofte er unyanserte fordi de mangler innsikt i sakene. Det kan legge stein til byrden for utsatte barn.

Mobbeviruset har funnet seg et nytt nedslagsfelt gjennom sosiale media. Nettmobbingen fester grepet og har minst like alvorlige konsekvenser for den som rammes som ordinær mobbing. Mobbingen kan som kjent gi store konsekvenser og i verste fall føre til varig invalidisering. Dersom vi antar at denne type mobbing følger sporene fra mobbingen i det fysiske rom, kan man identifisere et hovedproblem.

Voksne er fraværende på den arena der mobbingen foregår og kommer derfor ikke i posisjon til å bygge det regel- og normsystemet som vi har sett gir effektive forebyggende resultater. Foreldre må derfor være ekstra årvåkne, fange opp signaler på nettmobbing og gi skolen beskjed. Det forutsetter at lærere har nødvendig digital kompetanse og autoritet nok til å gjøre inngripen i tråd med den strategien som synes å fungere i den fysiske verden.