Kommentaren

«Norske pinsevenner og pinsevaner»

De fleste av oss står foran ei langhelg nå, med fri helt til onsdag i neste uke. Det skal bli fint. Våren er i anmarsj (de fleste steder iallfall) og nasjonaldagen nærmer seg. Is, brus, pølse, softis og masse godt med og uten gluten.
meninger

For det er pinse, denne kristne høytiden som er en så sentral del av det bibelske budskap at nasjonen Norge markerer den hvert eneste år, fortrinnsvis ved å gi oss selv en ekstra fridag, en gang mellom 10. mai (tidligst) og 13. juni (senest).

Men folk flest har ikke noe spesielt forhold til pinsa, i religiøs betydning iallfall. Jeg har ikke sett noen tall på det, men jeg vil sågar tro at et flertall ikke engang vet hva det religiøse innholdet i den er for noe.

Kortversjonen: Jesus døde på korset langfredag. 39 dager etter sin oppstandelse dro han opp til himmelen, en hendelse vi også markerer med en fridag (Kristi himmelfartsdag), som varierer fra 30. april til 3. juni.

10 dager etterpå viste Den Hellige ånd seg for disiplene, ifølge bibelen «i form av ildtunger fra himmelen», noen fikk endatil ildtunger på hodet, og det er altså dette vi markerer i helga vi nå går inn i.

Siden hele dette nokså innviklede opplegget attpåtil er dynamisk, og følgelig aldri finner sted på samme dag to år på rad, virker det en tanke snålt at vi skal spre ut disse få fridagene på våren/forsommeren.

Og således hadde det kanskje vært greit å slå dem sammen til ei helg. Ei frihelg i mai eller juni, med fri fra onsdags ettermiddag til tirsdags morgen. Jeg er sikker på at Jesus ville tilgitt oss, om han satt på en sky og betraktet vår kamp mot tidsklemma. Jeg tror til og med Jesus ville likt at hans fartsdag og pinsen ble slått sammen og gjort mer forbrukervennlig.

Det er i det hele tatt snålt at vi i 2016 fortsatt har fridager knyttet opp mot én spesifikk religion, en religion som attpåtil alltid kommer halsende etter resten av samfunnet hva angår verdisyn.

Den norske kirke har vært beinharde motstandere av de aller fleste former for likestilling, de har kjempet innbitt mot kvinners rett til selvbestemt abort, og de har systematisk motarbeidet homofiles mulighet til å vie seg.

De har i det hele tatt alltid hevet seg over vanlige folk og viftet formanende med en moralsk pekefinger mot alt de selv har bestemt at har vært usømmelig, syndig eller i strid mot en tekst som ble skrevet tusen år før slaget på Stiklestad.

Miniskjørt, kortspill, dans på langfredag, sex utenfor ekteskapet (med andre eller med seg selv). Rekken av kamper de fleste av oss i 2016 finner lattervekkende er nærmest endeløs.

I tillegg har de har en stivbeint liturgi som har endret seg så sakte at det fortsatt er Petter Dass’ svovellyrikk som er noe av den hotteste nyvinningen i det musikalske utvalget, med gudstjenester som jevnt over holdes for et stadig sviktende antall nordmenn.

Men selv om stadig flere melder seg ut av kirken, lar være å døpe ungene sine, med dertil hørende nedgang i kristelig konfirmasjon, er det fortsatt mange som søker mot kirken i forbindelse med begravelser og vigsel. Og når det er jul, for stemningens skyld, som det heter.

For en måned siden vedtok Kirkerådet at også homofile skal få gifte seg i kirken, etter en årelang krangel om temaet. Mange som hadde kjempet for dette uttrykte, naturlig nok, stor glede, selv om det historiske vedtaket også åpnet for at prester skal få muligheten til å reservere seg mot å vie homofile. En slags åndelig reservasjonsrett, om du vil.

Av de totalt 264 prestene som har skrevet under på et opprop om at de ikke vil vie homofile og lesbiske i kirken, er det nesten utelukkende menn.

Halvparten er over 60 år, kunne NRK melde denne uken. At denne reaksjonære, mannstunge og eldre garden av kirken er i ferd med å nærme seg overgangen til det hinsidige er sannsynligvis det som kan berge den norske kirken fra å ramle helt i staver, så å si av egen trasset og fornektelse av samfunnets modernisering.

Skal kirken fortsatt ha en nubbsjans til å appellere til nye generasjoner må de begynne å ta seg en titt ut av kirkevinduet. De trenger kanskje ikke å bli direkte hippe og kule, hooke med ungdommen og rulle rundt med russen, men de kan heller ikke regne med å overleve om de ikke får stuet bort mørkemennene fra egne rekker. Disse gutta er den største trusselen mot evig liv for kirka.

Nuvel, jeg liker uansett pinsa, jeg. Når den attpåtil kommer sammen med 17. mai er det ekstra lett å glede seg over den.

Likevel: I et tiltagende mer sekulært Norge er det noe lettere skrudd over å styre arbeids- og familielivet etter en religion importert fra Midtøsten for over 1000 år siden.

Det hadde neppe gått i dag. Og da burde vi heller ikke ha det slik nå. Så sannelig jeg sier dere: La oss ta ytterligere et steg frem. Både landet og kirka. Helst skilt fullstendig fra hverandre, men vi kan godt dra lasset i lag.

God pinse!