2016 er godt i gang. Våren har kommet ekstra tidlig, og her i Nord banker Midnattssola forsiktig på døra. Dette er en tid hvor mange ser tilbake på det siste året med både glede og sorg. Vi nordlendinger tenker på hvordan det har gått med jobben, skolen, kjærlighetslivet eller fotballsesongen. For andre har det siste året handlet om flukt fra krig, kalde netter og konstant frykt for sitt eget liv. Situasjonen for menneskene i Syria og de omliggende landene, er nesten utenkelig sett med norske øyne.

Mange har satt livet sitt på spill for en drøm, et håp om et bedre liv. Håp om et trygt hjem, en full mage og en hverdag fylt med mening og glede. De har rømt fra vold og terror, og i prosessen etterlatt sine liv og hjem. Noen har betalt i dyre dommer for å krysse havet mot Europa, bare for å ende opp på bunnen av det. Andre har overlevd ferden over havet, bare for å bli møtt av stengte grenser, fiendtlige holdninger og den bitre vinteren i Europa.

Hjerteskjærende historiene finnes det mange av. De har dessverre ikke vært like framtredene i mediebildet som de skulle ha vært. Altfor mange har fokusert på hva en flyktning koster, hva som skal definere et menneske på flukt og at vi ikke har nok rom eller midler til å hjelpe. Uttalelser om at 90 % av dem som kommer fra Syria bare er lykkejegere, at vi burde gjøre nøyaktig som Danmark å ta fra dem verdisaker, og at de kommer til å være gratispassasjerer i det norske samfunn er ting som har rast i kommentarfeltene. Det er lenge siden det har vært viktigere med solidaritet for menneskene på flukt, men det er også lenge siden folk har vist så mye hat mot mennesker som ikke har noe som helst, annet en kanskje en gullkjede som har gått i arv.

Én million mennesker banket på Europas dør i fjor. Det er én million medmennesker som trenger vår hjelp og beskyttelse. Det minste vi kan tilby dem er en verdig debatt om deres liv og fremtid.

Vi har vært vitne til at ord som solidaritet og medmenneskelighet har vært framtredene i asyldebatten, men vært vanskelig å finne igjen i politikken som føres. Regjeringa, med FrP i spissen, har vært nådeløse i sine uttalelser om menneskene som ønsker å søke beskyttelse hos oss. Innstramningsforslagene deres skapte uro i det politiske Norge, til og med samarbeidspartiene KrF og Venstre sa stopp. Midlertidig opphold, strengere grensekontroller og heving av botidskravet er noen av de forslagene vi i AUF har kjempet mot. Vi fikk med oss Arbeiderpartiet på å sette menneskeliv først, og sammen satte vi en stopper for regjeringas inhumane innstramninger. Med Arbeiderpartiet i spissen vil norsk asylpolitikk i fremtiden preges av hvordan man best mulig kan hjelpe mennesker i nød, og ikke hvordan vi skal kaste ut flest mulig.

For det er mennesker det er snakk om. De som flykter er noens mor, far, søstrer eller bror, det er det viktig å huske på. Dette skal ikke være en debatt om vi og dem, men om oss. Det er vår jobb å sørge for at Norge forblir det vi alltid har vært, og alltid skal være; det lille landet med det store hjertet.