Som en evig gjenganger har de saftige nordnorske glosene igjen skapt bølger.

I løpet av den siste uken har vi opplevd en forferdelig hendelse, som i fulle monn ble gjengitt i vår statskanal. Jeg snakker ikke om Orlando-skytingene, men om den andre opplevelsen som har rystet folk i landets hjørnesofaer – at NRK TV-sportens Carina Olset bannet på TV!

Hendelsen fant sted under tirsdagens sending fra EM i fotball, hvor man i et pauseinnslag forsøkte å starte et klipp som satte stemningen for «Slaget om Storbritannia» – kampen mellom Wales og England. Da det tekniske skar seg, plumpet hun ut med «faen» før hun fikk tenkt seg om. Og ettersom produsenten hadde satt tilbake til studio uten hennes viten, kom dette ut på luften – i beste sendetid. Resultatet ble en Twitter-storm og en rekke sinte telefoner. «Shock! horror!», som man sier i England når ting blåses ut av proporsjoner.

Da Sex Pistols for første gang ble intervjuet på TV i 1976, utfordret TV-vert Bill Grundy pønkerne til å si noe provoserende, hvorpå guttene lirte av seg masse bannskap. Grundy fikk aldri senere jobbe i BBC. Greit nok, slik var jo verden for 40 år siden. Det er likevel forbausende at man i 2016 fortsatt opplever reaksjoner på grunn av «folkelig språk».

Norge og Sverige er nokså like i våre holdninger til religion. Vi er definert som kristne og slutter oss dermed til en religion hvor et av budene Moses bar ned fra Sinaifjellet lyder: «Du skal ikke misbruke Guds navn». Likevel er det meste av bannskap i hverdagen brudd på akkurat det. Vi har begge en statskirke som de færreste besøker, foruten barnedåper og et og annet bryllup. Begge landene er foruten dette gjennomsekulariserte, og religion legger forbausende få føringer for livene til folk. Likevel er forskjellen enorm når det gjelder holdningene til bannskap på TV.

Selv blant Skavlan-gjestene hører man det. Der nordmennene legger seg i sælen for ikke å støte noen med «blomstrende formuleringer», formelig ryr det bannskap ut av de svenske deltakerne. SVT-programleder Robert Aschberg banner som en full sjømann uten at noen ser ut til å reagere. Hadde Dan Børge Akerø opptrådt slik på NRK, ville store deler av landet nektet å betale lisensen. Kringkastingsrådet ville blitt så overarbeidet av mediestormen at alle ansatte ville blitt sykmeldte.

Nordlendingen blir i mange sammenhenger gitt litt mer «slack» enn andre når det gjelder dette, og har blant annet sluppet straff for å kalle en politimann for «hæstkuk». Slik har det ikke alltid vært.

Da Hålogaland Teaters mest sette teaterforestilling gjennom tidene, Arthur Arntzens «Oluf», ble filmet og vist på TV i mai 1990, ga Nordlys-anmelder Odd Sønvisen ham det glatte lag for å bruke unødvendig mye sterkt språk. Reaksjonene på Arntzen-kritikken ble enorme, med underskriftskampanjer mot Nordlys, masse avisskriverier og TV-debatt. Anmeldelsen var i ferd med å skape et renommetap for avisen, så på 17. mai samme år kalte daværende Nordlys-redaktør Ivan Kristoffersen inn til et møte for at avisen og Arntzen skulle komme til et slags forlik.

Den viktigste lærdommen fra episoden var hvor dypt oppfattelsen om «bannskap som en del av den nordnorske kulturarven» satt. Som Arntzen selv så fortreffelig poengterte det: «Nordlendingen banner ikke av mangel på ord, nordlendingen banner av mangel på bedre ord». Den gamle sosiologifloskelen om «ordfattighet» som forklaring, skulle herved være avlivet av Norges eneste humorolog.

Arthur Arntzen skrev for øvrig et annet sted i «Æ lyg ikkje» om sønnen som kom hjem til sin elskede mor etter mange års fravær, og det beste han fikk seg til å si, var: «Du mor, du mor, du helvetes mor». En bedre attest skal man lete lenge etter.

I disse fotballtider er det morsomt å tenke på at vi hvert VM ler av at Iran har en forsinkelse på ti sekunder for å forhindre at lettkledde kvinner på tribunen skal bli vist på skjermen. Hysteriske folk, tenker vi i Vesten. Samtidig har en del amerikanske TV-show en tilsvarende forsinkelse, slik at man skal få «beepet» bort alle banneordene som måtte komme. Ungdomskanalen MTV sladder for øvrig også musikere som viser fingeren. Like sykt, spør du meg.

Da jeg for en stund siden hadde engelske gjester på besøk, ble jeg over en øl bedt om å oversette hva de vanligste banneordene på norsk betyr. At det meste var «navnet på djevelen» eller «helvete», vakte stor latter, og da den ene snublet og slo seg på en skogstur dagen etter, hørte man et ironisk rop fra grøfta: «The devil!».

Jeg har ofte latt meg forundre over at det blir sterke reaksjoner på grunn av bannskap i media. Er det slik at vi nordlendinger lever på en egen planet, og at vår livsform ikke egner seg for den norske offentligheten? Eller er det slik at noen fornemme seere i Holmenkollen og langs bibelbeltet legger urealistiske føringer for hva som skal tillates på skjermen.

Hvis det første er tilfellet, bør jo dette få konsekvenser på mange andre plan også. Kanskje lærebøkene innen medisin må endres? «Nei da, doktor, han har ikke Tourettes, han er nok bare nordlending.»