Før man får barn er ferie en sorgløs tid hvor man senker skuldrene og gjør alt man ellers ikke har muligheten til – surfing, dykking, vill festing på diskotek eller vandring fra tapassted til tapassted i Barcelona.

Etter at de søte små har gjort sin ankomst, blir dine egne ferieønsker behørig satt på vent og man lider seg gjennom lekeparker, dyrehager, tivoli og dukketeaterforestillinger. Gøy er det ikke, men alle som har et snev av omtanke for andre vet at det ikke er noen vei utenom. Alternativet er ganske enkelt en katastrofe.

Å ta barna med på storbyferie uten å tilrettelegge aktivitetene gjør man nemlig gjerne bare én gang. Ved tredje utstilling eller museum slår de seg alvorlig vrange. Så vrange at man må bære dem med brannmannsløft, sparkende og gråtende ut av lokalet, mens alle de andre besøkende sender deg skarpe blikk.

Familier som planlegger livet godt sørger for at barna blir født innen en noenlunde kort periode, slik at de ikke må planlegge for tre totalt forskjellige interesser når man skal på ferie. I mitt tilfelle er barna 4 år, 11 år og 22 år. Du kan sikkert forestille deg hvor lett det har vært å finne felles interesser for de tre. Basseng er det eneste alle liker, men med en 4-åring som er altfor tøff i trynet vil det si at en av oss voksne må være konstant på vakt. «Avslapning ved bassengkanten» er et uttrykk jeg aldri har forstått.

Etter noen mislykkede forsøk på å finne noe som passer for alle strandet vi på å legge ferien opp etter den mest brysomme ungen. Da den mellomste var 5–8 år, var det ham man lagde et opplegg for, men nå har hans interesser blitt skjøvet til side av en 4-åring som krever særs mye plass. Alle andre murrer misfornøyd i det stille og kommer hjem fra turen uten et eneste høydepunkt å melde om. Rebusløp med pirater som tema er liksom ikke så hipt når man nærmer seg tenårene.

Man tenker innimellom at alt var mye bedre før, men jeg har fortsatt et friskt minne om ferieturene på 70-tallet og kan bekrefte at ting ikke var noe kulere da. På den tiden var flybillettene omtrent 20 ganger dyrere enn nå hvis man regner om i dagens valuta. Med to underbetalte lærerforeldre betød det at ferie var ensbetydende med biltur nedover Nord-Sverige eller Nord-Finland. I en Volkswagen stasjonsvogn med fire kranglevorne barn i baksetet, uten bilbelte. Som regel sto jeg på kulen der mellomakslingen gikk, mens mor kjederøykte seg gjennom de 50 milene til Pajala.

Pajala kunne skilte med dårlig vær, masse mygg og en campingplass som var bygd oppå en maurtue. Og severdighetene var, da som nå, ingen, med mindre man regner museet som omhandler Lars Levi Læstadius, grunnleggeren av det mest pietistiske av alle kristne trossamfunn – læstadianismen.

Som 10-åring diktet jeg opp en unnskyldning om å «hjelpe bestemor», for å slippe hele misæren. Yttersia av Senja – uten en eneste plan – var himmelen sammenlignet med campinglivet. Fortsatt i dag tror jeg Senja gruser det meste av det vi betaler titusenvis av kroner for å få til nedover Europa. Jeg har ennå til gode å oppleve at hele familien kommer fornøyd tilbake fra en langtur. Det eneste man kan enes om er at «det er godt å være tilbake».

Nå skal jeg ikke bare spre negativitet om sommerperioden – det er ett svært positivt utslag av at arbeidslivet krever stadig mer av deg: Ferieturene blir som regel ikke så lange. Og det er bare et par måneder til du igjen kan sende barna til skole eller barnehage igjen.

God sommer!