EU-kamp er omtrent så fjernt for nordmenn som det går an i 2016. Likevel er den store avstemningen i Storbritannia i ferd med å gi de gamle argumentene nytt liv. Samtidig som de snur noen av dem på hodet.

EU-debatten må sies å være «verdens dødeste debatt» i Norge. Sist jeg sjekket var det kun rundt 10 prosent som fortsatt ønsker at Norge skal søke EU-medlemskap. Ingen politiske partier ville så mye som vurdert å ha dette som fanesak til valget i 2017. Selv om vi per innbygger betaler mer til EU-kassen enn mange medlemsland, er vi i Norge stort sett svært fornøyd med dagens situasjon – og det med god grunn.

Les også: Slik påvirkes du av Brexit

Om det aldri så mye skulle skyldes andre faktorer, har i alle fall den økonomiske utviklingen i Norge hatt motsatt kurve enn de to landene som i 1994 stemte ja – Finland og Sverige. Oljen har gjort det mulig for oss å «gå på vannet», og helt frem til for et år siden, da oljeprisen stupte, var det ingen her som merket de økonomiske problemene som resten av Europa slet med.

De mange dommedagsprofetiene om hva som kom til å skje hvis vi ikke var en del av det store fellesskapet, har uansett ikke slått til. Spørsmålet er om de vil slå til hvis britene skulle ønske å tre ut.

De foreløpige tegnene har vært illevarslende, med enorme nedganger på London-børsen og påfølgende bølger som også slår innover våre kyster. Panikken har kommet som følge av at Brexit-siden, som sier nei til medlemskap, plutselig var størst på en meningsmåling. Det er mulig at de økonomiske forholdene justerer seg med en gang sjokket har gitt seg, men i verste fall kan et nei føre til at en haug andre land melder seg ut. Da vil effekten bli enorm, både for EU og resten av verden. Men det må igjen legges til at det på ingen måte er gitt at nei-siden får flertall på torsdag.

Europaminister Elisabeth Aspaker (H) ber folk forberede seg på uro, børsfall og lavere økonomisk vekst i Norge dersom britene velger å forlate EU i torsdagens folkeavstemning. Hun tilhørte også leiren som sa at Norge kom til å gå til grunne hvis vi sa nei i 1994. Spådommene den gang viste seg å være riv ruskende gale, så å stole blindt på dem nå er det liten grunn til. Det mest fornuftige kan være å vente og se hva som skjer først. Både om de blir eller om de velger å forlate. Ryktene om Norges død var i alle fall kraftig overdrevet.

Det er mange likhetstrekk mellom Storbritannias og vår egen EU-kamp, men også en hel del ting som er diametralt motsatt.

I Norge er bøndene i all hovedsak imot medlemskap, i Storbritannia er de fullstendig for. I Norge har det vært høyresiden og de rikeste som har kjempet for å melde seg inn, i Storbritannia er det de rikeste som styrer Brexit-bevegelsen, som kjemper for at de skal frigjøre seg fra EU. Høyre var samlet i synet på at Norge burde si ja, mens det konservative partiet i Storbritannia er splittet i synet.

Noen av argumentene virker snudd på hodet sammenlignet med dem som gikk her til lands. Ifølge pro-leiren ville det føre til økonomisk katastrofe hvis vi forble utenfor. I Storbritannia mener mange pengesterke innbyggere at det kan gi dem fordeler.

Felles er det at nasjonalisme er en viktig faktor. Da britene sa nei til å ha felles myntenhet med EU, var dette også sentralt. Nå er også flyktningkrisen en faktor som spiller inn, samt at arbeidsmigrasjonen har drevet arbeidsledigheten opp. Hvordan et eventuelt nei vil gi seg utslag for Skottland, som for kort tid siden besluttet å forbli en del av Storbritannia, skal også bli interessant å se.

Det hele har blitt kalt en revolt, men som Paul Mason i avisen The Guardian uttrykte det: «Det er en essensiell forskjell på en ekte revolt og en falsk en, og det er at eliten vanligvis ikke leder an i dem som er ekte».

Helt sikkert er det i alle fall at det skal bli spennende å følge avstemningen på torsdag. Om du synes England–Wales var en «rysare», må du belage deg på minst like intense scener nå.