Hele denne såkalte sagaøyas geologiske opphav er basert på avfallsmateriale fra jordas indre, da det for noen tusen år siden ble spydd ut diverse avfallsstoffer under havet, som til slutt ble en haug med møkk som vokste seg over havflata.

Hele landets eksistensgrunnlag er således basert på det ikke engang jordas indre selv ville ha.

Og av samme grunn var det heller ingen som i utgangspunktet ville bo der.

Island var bare en irriterende dert som pipla opp fra intet og sto i veien midt i havet når man skulle seile til USA.

Og akkurat som at jordas indre kvitta seg med overflødige bergarter og svovelstinkende slagg, er innbyggerne havnet der av samme årsaker.

Islendingene er degenerert avfall på Darwins skraphaug.

Og det verste av alt: De er vårt eget avfall.

Islendingene er meitemarken som åler seg rundt og nekter å dø i vår egen kompost i bakgården.

Selv i vikingtida var det enkelte nordmenn som rett og slett var for primitive, for uflidde, for kørka og for lite tilpasningsdyktige til å være en del av samfunnet vårt, et samfunn der minstekravene for basisk kutyme besto i å være i stand til å drikke seg drita, spise sopp, sloss med og halshogge hverandre.

Nå var det mer enn vanlig å kappe hodet av sosiale avvik på denne tida, det var relativt skralle sosialordninger i samfunnet den gang, men noen utskudd var rett og slett så ekstremt håpløse, ubrukelige og riv, bankende utilpasse at selv ikke vikingene gadd å kverke dem, så da tok de bare fra dem hjelmen, klærne og mjødseidelen og pælma skrotingene på havet.

De som ikke drukna la på svøm mot horisonten.

Redninga deres ble ei størkna svovelgryte uti Atlanterhavet, og der kravla de i land og overlevde på å stappe i seg det de fant i fjæresteinene, som død og råtten hai, surna testikler de slet løs av druknede geitekadaver og saltvannsoppløste nyrer av sau.

Men de overlevde. Her måtte de nemlig kun konkurrere i næringskjeden med sauer, dverghester, skarv og sel, og etter noen hundre år med intens kamp vant til slutt islendingene med knepen margin.

Matvanene har de ikke endret nevneverdig på tusen år.

De korrupte folkene som for få år siden kjørte hele landets økonomi rett ned i dass, er dårlige, tosifrede generasjonskopier av den gjengen Norge skrelte bort og pælma på havet for tusen år siden.

Bor du mutters aleine på ei øy er det ikke så himla dumt å la fisk og fangst være primærnæring.

Så kan du putte pengene du tjener i banken. Men dét syntes islendingene var drittkjedelig, etter å ha gjort det samme i tusen år.

Nå ville de bli hippe og kule. Det blir som om Norge plutselig bestemte seg for å droppe olje, fisk og skogsbruk og i stedet satset på dyrking av bananer og oppdrett av alligatorer. I Finnmark.

Og når det gikk lukt til måsene skulle vi begynt å tromme på tomme kasseroller og rope «URETTFERDIG!»

Er det noe i det hele tatt vi misunner islendingene?

De varme kildene, kanskje? Nja. Det er noe usigelig dustete med hele konseptet.

«Åh, så stilig. Det spruter varmtvann opp fra jorda!». Ja, det er omtrent like stilig som om det skulle sprute kald jord ut av dusjen vår.

Islendingene burde heller dvele litt ved det faktum at hele konseptet utelukkende skyldes at de bor på en geologisk søppelhaug.

Den søyla av varmt vann og luft som freser opp fra bakken, og som på toppen av det hele lukter romtemperert, hardkokt egg etter fire dager i matpakke, er ikke noe mer attråverdig enn en våt sprutfis fra jordas indre.

Vær så god, ta deg et bad. Det blir hundre kroner, takk. Er dere ikke misunnelige?

Men, sorry. Det nytter ikke, hvor hardt jeg enn prøver.

Hele prosjektet med å se ned og rakke ned på Island faller på sin egen urimelighet.

Det er noe ved hele dette folket og denne nasjonen som fascinerer dypt.

Ja, jeg er full av beundring og komplekser. Island er et naturstridig fenomen.

De stabeisene der ute i havgapet representerer den egentlige mentaliteten våre forfedre og -mødre ville vært stolte av.

Derfor har de alltid vært noen gjenstridige jævler å forhandle fram fiskeriavtaler med. Island lar seg ikke kødde med.

Mens Norge har blitt en nasjon bestående av selvopptatte sytpeiser som klager på at vi ikke bruker mer av sparepengene våre på oss selv, er Island den djerve nasjonen som har tatt seg selv i nakkeskinnet og dratt seg opp fra ei nasjonal krise til igjen å kunne se seg stolt i speilet om morran.

Og nå er de klare for kvartfinalen i fotball-EM, lenger enn det Norge noen gang har kommet i en turnering.

Norge har scoret totalt ett mål i europeiske sluttspill. Nå har Island scoret 6 ganger mer enn oss. På fjorten dager.

Og nå skal de møte vertsnasjonen Frankrike. Råtten hai, syrna geitetestikler og Svartadaudir mot bouillabaisse, foie gras og champagne.

Det er ikke én celle i kroppen min som får meg til å holde med de kontinentale, selvnytende jålebukkene hos vertsnasjonen.

Før var det slik at søk på Google med få treff genererte spørsmål fra søketjenesten i kategorien «Mente du heller å søke på…?».

Søkte man på «Franske militærseiere», responderte Google med «Mente du heller å søke på franske militærnederlag?».

La oss håpe det ligger noe her. Det er den nordiske ære som skal berges. Søndag er vi ikke alle islendinger. Men vi skulle virkelig ønske det var slik, så kan vi snylte litt på deres suksess.