Vi sitter med 12.000 asylmottaksplasser som ikke er i bruk. 24 politistillinger er midlertidig opprettet for å handtere asylsøkere over Storskog, uten at det kommer en eneste immigrant over grensa.
Flyktningstrømmen er den laveste på over 20 år, og nordmenn anser likevel innvandring for å være vårt største problem. Hvordan i all verden kom vi i en slik situasjon?
Med en arbeidsledighet som skyter i været alle andre steder enn Tromsø, skulle man tro dette var øverst på nordmenns bekymringslister. Den gang ei.
I en undersøkelse hvor man ble bedt om å krysse for tre av fjorten alternativer, mente bare 41 prosent at arbeidsledighet var en stor utfordring.
Innvandring troner på toppen med 64 prosent. Helse og klima rekker ikke innvandringstrusselen til anklene en gang, med sine henholdsvis 26 og 25 prosent. Snodig.
Kanskje på tide å spole tiden litt tilbake.
Det virker som et halvt århundre siden, men for under ett år siden strømmet asylsøkere fra alle verdenshjørner innover Norge.
Det hele startet med flyktninger drevet på flukt fra Syria, men som i alle andre kriser, øynet også en del andre migranter muligheten for å forbedre sine livskår ved å bosette seg i et annet land.
Samlet sett ble det en menneskeforflytning man ikke hadde opplevd maken til på 25 år, og eksperter begynte å gjøre regnestykker som tilsa at dette bare var begynnelsen, og at en flyktningstrøm på det mangedobbelte var det vi måtte belage oss på.
Noen hevdet sågar at befolkningen i Finnmark kom til å bli doblet i løpet av noen måneder, i og med at mesteparten så ut til å komme over Storskog.
Hvor mye av dette som var feilkalkulasjon og hvor mye som var skremselspropaganda, vites ikke, men resultatet her på berget ble i alle fall en dramatisk innstramming av regelverket.
Først endret UDI-direktør Frode Forfang praksis for behandlingen av dem som kom over Storskog. Måneden etter hadde tallet droppet fra 1.113 i uka til null. Siden har Sylvi Listhaug innført noen av de strengeste innvandringslover i Europa, for liksom å spikre igjen døra enda en gang.
Uansett hvem som fortjener æren, har den harde linja fra begges hold bidratt til at Norge nå har det laveste antallet asylsøkere på 20 år. Bare 1.678 personer har søkt så langt i år.
Det er færre enn det kom i løpet av én uke da tilstrømmingen var på det største i 2015. Det er nesten som man skulle tro at krigen i Syria var over.
LES OGSÅ: «Vi er i en humanitetskrise»
At regelendringer kan ha stor effekt, vet man også fra tidligere. Både under krigen i Jugoslavia og Tsjetsjenia foretok Norge lignende innstramminger, med det resultat at dem som ikke trengte mest akutt hjelp sluttet å søke.
Om man denne gangen har skalket døra også for dem som faktisk desperat trenger bistand, gjenstår å se, men det er mulig panikken som ble skapt i kjølvannet av flyktningstrømmen gjør at vi uansett ikke bryr oss. Vi er simpelthen for bekymret for vår egen situasjon.
Man skal selvsagt være forsiktig med å konkludere med at den omvendte holdningen ville vært totalt saliggjørende. En åpnere grensepolitikk har skapt enorme problemer internt i både Tyskland og Sverige.
Angela Merkel, som valgte en langt mer imøtekommende innstilling enn Norge, sitter nå med en haug flyktninger hun sliter med å finne en løsning for, og en voksende gruppe høyreekstreme, som stadig oftere begår rasistiske voldshandlinger.
I Storbritannia har de nyss stemt nei til å fortsette å være i EU, hvor argumentet for mange handlet om at de ikke ville at landet skulle være med på den åpne grensepolitikken i det store handelsfellesskapet.
Bare siden avstemningen for en drøy uke siden har for øvrig økningen når det gjelder rasistisk motivert vold blitt mangedoblet på fotballøya.
På sett og vis puster vi lettet ut over at dette ikke er situasjonen her hjemme. 12.000 ubrukte asylplasser og 24 tommeltvinnende politifolk blir en knøttliten utfordring i den store sammenhengen. Men det gjør selvsagt ikke at vi skal la være å gjøre noe med problemene.
Nå som skalaen for flyktningsituasjonen er kjent, burde nedskaleringa skje øyeblikkelig, slik at vi unngår mer pengesløseri.
Det går en rød tråd gjennom det hele, som har forårsaket både for høyt belegg, for mange politifolk på Storskog og overdreven innvandringsangst blant nordmenn, og det er at både vi og myndighetene har lyttet for mye på hysterikerne.
Da panikken stod på som verst, var det ikke måte for hvilken katastrofe dette ville føre til av overbefolkning, anarki og sharialov.
Selv alt det verste man har opplevd i Tyskland er ikke i nærheten av undergangsprofetiene som verserte i norske medier.
Det eneste som har holdt stikk er at fremmedfrykten har inntatt en mer militant form, men også dette kommer som en følge av at stemmene til dem som har ropt høyest om farene er de som har blitt hørt.
Selvsagt er det lett å se hva man skulle gjort når man kan analyserer noe i etterkant, men selv mens panikken her i landet var som verst, var det mange, meg selv inkludert, som prøvde å ymte frampå om at prognosetallene når det gjaldt antall flyktninger var vel oppblåste for Norges del.
Nå kan det samme hevdes om antallet grensepoliti og asylbeleggplasser.