De levende bildenes inntreden i folkelig underholdningskultur var markant, og kinoen festet seg i løpet av få år som et av de aller mest populære innslagene. Mange vestlige land innførte sensurordninger på 1910-tallet for å få bedre kontroll med hva som ble forevist et publikum som inkluderte bekymringsverdig mange kvinner, barn og lavere samfunnsklasser.
I Norge resulterte dette i Kinoloven av 1913 som opprettet en offentlig forhåndssensur for all kinofilm, men som også innførte konsesjon på selve kinodriften.
LES OGSÅ: Forener gamle filmer og ny musikk
Dette siste var Norge alene om, og her hjemme var moralkampen også en kamp om kinodriftens inntekter.
I årene etter 1913 ble mange private kinoselskaper overtatt av kommunene eller de ble nedlagt mens kommunen opprettet nye kinoer. Norge var en ung nasjon, og kommunene hadde store utgifter knyttet til blant annet utbygging av moderne infrastruktur.
Konsesjonsordningen var muligvis inspirert nettopp av vannkraftutbyggingen.
I februar 1913 nedsatte Tromsøs formannskap en komité som skulle utrede kommunal kinodrift. Argumentene var «væsentlig pedagogiske og moralske» men det var også hevet «utenfor enhver tvil, at en kommunal kinematograf i Tromsø vil gi byen indtægt» og at dette ville bli «en lukrativ forretning for kommunen».
Den 11. juli 1914 fremmes sak 64/1914 hvor innstillingen lyder: «Kommunal kinematograf blir at oprette i Tromsø» og videre skulle det oppføres et nytt kinobygg.
Verdensteatret var dermed det første kinobygget oppført med en kommune som byggherre.
Vi vet forholdsvis lite om hvordan et kinobesøk kunne arte seg for publikum i kinoens første tiår. Kildene er ofte mangelfulle eller godt gjemt i arkivene.
LES OGSÅ: Stumfilmdagene blir mer internasjonal
Vi vet imidlertid at kinoprogrammene var sammensatt av både nyhetsfilm, kortfilm og etter hvert den lengre fiksjonsfilmen. Filmprogrammene var også innrammet av musikalske innslag, fra en enslig trekkspiller, fiolinist eller pianist til hele orkestre og kor, helst innleid ved spesielle anledninger. Verdensteatret har fortsatt en intakt orkestergrav, riktignok tildekket.
Verdensteatret viste film alle dager mellom kl. 17 og 23 med unntak av syv dager i året fordelt på påske, pinse og jul. Kinostyret ansatte bestyrer, vaktmester, billettselger, maskinist og pianist. Mye taler for stor slitasje på personalet. Særlig for pianisten var det hardt å spille seks timer om dagen, og det ble fra legehold uttalt at en kinomusiker var utslitt etter 10 års tjeneste.
Den lange fiksjonsfilmen, med en spilletid fra 45 til 90 minutter, festet seg i løpet av 1910-tallet som en slags standard. Vridningen fra mindre opplysende aktualitetsfilm til mer av lange fiksjoner inspirert av det folkelige teaterets «blod og torden»-melodramaer var en medvirkende årsak til den moralske bekymringen som resulterte i lovverk og sensurordninger.
Et slikt melodrama var Verdensteatrets åpningsfilm: Svenske Madame de Thebes Spaadom fra 1915, med norsk tittel Skjæbnens Søn, omhandler en fremgangsrik politiker som blir bortadoptert som barn.
I voksen alder kontakter han en spåkvinne, og vi kan ane store følelser og dramatiske konsekvenser. Skjebnens Søn var i mange år ansett som tapt, i likhet med nærmere 90 prosent av den eldste delen av filmarven. I 2004 kom imidlertid det franske selskapet Lobster Films tilfeldigvis over en nitratkopi av filmen.
Nordlys konstaterte etter åpningen at lokalet «er meget vakkert, og staar sikkert paa høide med landets fineste», mens Bladet Tromsø kunne fortelle at «Huset var fuldt og der stod en stor menneskemængde utenfor, som ikke slap ind».
Verdensteatret var populært: I juni 1916 bikket besøkstallet 12 000, og økningen fortsatte de neste månedene. I oktober var besøket nærmere 16 500. På dette tidspunktet var Tromsøs innbyggertall i underkant av 11 000. Etter kun ni måneders drift sendte kinostyret brev til Stadskonduktør Amundsen som var byggets arkitekt: «… folkeströmmningen fra og til billetluken i teatret foregaar noksaa hodekuls og udisiplinert under stort besøk, og [vi] har spekulert paa om der kunde hjælpes noget paa dette ved en eller anden indretning for köopstilling udenfor luken».
Dette ble den første av flere endringer på selve bygget. Likevel er Verdensteatret et av de få bevarte kinobyggene oppført på 1910-tallet, og i 1994 ble det fredet som et av våre aller første kinobygg.
Verdensteatret i Storgata 93b er fortsatt et praktbygg og kinoen er en vital kulturinstitusjon som har fulgt et decennium med store samfunnsmessige og kinopolitiske forandringer.
I dag drives kinoen som Cinematek eid av Stiftelsen Tromsø Internasjonale Filmfestival. Navnet «verdensteater» henspiller på at kinoen skulle være et redskap i opplysningens tjeneste og bringe den store verden til Tromsø. Verdensteatret har gjort jobben i hundre år, og er rustet for fortsatt å gjøre nettopp det.