Selv har jeg tenkt at den tiden jeg var sammen med Peter og kona Berit hørte til den private sfæren. Men alt det som skrives og menes om Peter har fått meg på andre tanker ...

Huset

Peters seng er en brisk. Den er snekret etter soverommet og går fra kortvegg til kortvegg. En meter over sengen henger en vannrett, avbarket staur. Hver ende er festet i tau opphengt i taket. Peter trekker seg opp av sengen etter stauren. I en krok står en halvfull pappeske. Esken inneholder avklippede riveflater fra fyrstikkesker. «Du må ta vare på riveflatene» manuduserer Peter. «Under krigen var det lett å få fatt i fyrstikker. Riveflater som fungerte var det umulig å få tak i». Derfor samler Peter riveflater. Han har flere fulle esker lagret på loftet.

Soverommet er umalt. Det er åringer over alt, i taket, gulvet, veggene og i møblene. Et nattbord står ved hodeenden av brisken. På nattbordet en liten duk, på duken en parafinlampe av messing, på lampeskålen fyrstikker. Ved siden av lampen ligger to sirlig håndskrevne ark. Det ene arket har overskriften «Hvis sol». Det andre «Hvis regn». Under overskriftene følger en rekke nummererte punkter. Hvert punkt står på sin egen linje.

Et tidlig punkt på listen «Hvis regn» forordner avlesning av termometeret utenfor vinduet. Om temperaturen er under en oppgitt grense angir et nytt punkt at det skal det fyres i ovnen.

På listen «Hvis sol» lyder punkt 9 «Litt vaselin på nesen».

Peter og Berit har lånt meg huset på to bestemte vilkår. Ut over det er det ingen, jeg kan bruke huset som jeg vil. Selv arbeidsrommet og pulten i uthuset der Peter har skrivesakene sine står til disposisjon. De er glad om jeg gjør litt forefallende vedlikehold, som å desinfisere cisternen eller male over taket på kjøkkenet, men det er opp til meg.

Det er generøst gjort.

Det første vilkåret er at alt må være på sin plass når jeg drar. Peter er ekstremt nærsynt og skar seg en gang i ansiktet da han bøyde seg over et lampeglass som ikke skulle stått der det sto. Derfor har jeg tegnet opp hvert av rommene i rutenett som angir hvor alt er plassert. Det samme har jeg gjort med alle bordflater.

Det andre vilkåret er at jeg under absolutt ingen omstendigheter kan fortelle Arne Næss hvor huset ligger. Peter har endog fått meg til å si det høyt for å være sikker på at jeg har fått det med meg. «Han kommer til å prøve å få det ut av deg», sier Peter, «så du må ha tenkt gjennom situasjonen og være klar til å svare».

Jeg lover høytidelig at jeg ikke, under noen omstendigheter, skal fortelle Arne hvor huset ligger.

Peter og Arne

Når anledningen byr seg, spør jeg Berit hvorfor dette hemmelighetskremmeriet er nødvendig. Berit svarer at Peter er redd Arne etter en felles sykkeltur i Hallingdalen.

Peter og Arne sykler i Hallingdalen. Arne har til Peters misnøye insistert på at han skal ta seg av det praktiske. Peter, som følger sine lister i alle livets viderverdigheter, forstår etter hvert at ingen ting er forberedt eller planlagt.

Det blir kveld og Peter ymter fremom om hvor Arne har tenkt at de skal overnatte. Som svar svinger Arne sykkelen inn på nærmeste gårdstun. Arne informerer bonden om at han har professoralt besøk og at han må gi dem seng for natten. Bonden er hyggelig nok til å låne dem gjesterom i andre etasje i hovedbygningen.

Utpå kvelden samler Arne sammen møbler som han henter fra gjesterommene og fra gangen og hiver dem nedover trappen til første etasje. Peter må gå kanossagang til de skremte vertene og slå i dem en plate om at professoren dessverre er syk, han beklager så mye, men skal gjøre sitt beste for at det ikke skjer igjen.

Siden gjør Peter det han kan for å holde Arne fra livet.

Kur

Vi er på vei til huset på Sørlandet i Berit og Peters VW boble. Jeg har overnattet hos Peter og Berit i Asker for at vi skulle kunne starte tidlig. Berit kjører. Jeg sitter bak. Peter sitter i passasjersetet. Til setet hans er det ved hjelp av gamle buksebelter festet bomulsposer fylt med tørkede erter. Noen er bundet under lårene, andre til ryggstøet. Hist og her har Peter dyttet inn løse erteposer som han flytter rundt på under kjøreturen. Med jevne mellomrom bekymrer han seg over trafikken og hvor lett det kan gå galt og om Berit virkelig har kontroll.

Vi nærmer oss bestemmelsesstedet. Veien blir smalere. Det er for trangt mellom grøftekantene til at to biler kan passere, men Berit vet hvor møteplassene ligger og holder jevn fart.

På høyre veikant har en mann med sykkel stoppet opp for å slippe bilen forbi. Han snur seg, kjenner igjen bilen, stryker skipperluen av hodet og strekker frem hånden til hilsen.

«Må jeg?» sier Peter forpint. «Ja, du må!» sier Berit med ettertrykk.

Berit stopper bilen. Peter åpner vinduet så vidt på gløtt, akkurat nok til at han får klemt tre fingre ut gjennom sprekken. De ytterste leddene på pekefinger, langfinger og ringfinger gripes med iver og ristes så mye som vinduet tillater.  «Nei at han skulle være så heldig å være på veien når professoren kom! De må være så hjertelig velkommen.». Peter rykker til seg fingrene, sier «kjør!» og sveiver opp ruten så fort det lar seg gjøre.

Peter: «Så du det?»

Berit: «Ja».

Peter: «Noterte du det? Du må notere det».

Berit: «Jeg husker det. Jeg trenger ikke skrive det ned».

Berit fanger blikket mitt i speilet og legger til «Dette forsto du vel ikke så mye av? Han hadde en nesedråpe. Peter må kure så fort vi kommer frem. Peter er redd for å bli smittet».

Å leve med Peter

Vi har dratt til huset på Sørlandet fordi det trenger vedlikehold. Den utvendige peismuren og pipen har fått sprekker i løpet av vinteren. Den lokale mureren har forordnet et nytt lag murstein utenpå den gamle. Det trengs mange hundre stein. Å frakte dem fra fjæra og opp til huset er mitt ansvar.

Det er en ukes arbeid. Lokale folk er leiet inn, en åpen dory lastes til ripa med murstein og frakter dem ut til svabergene nedenfor huset. Jeg fyller en gammel kremmerhussekk med stein. Turen opp til huset tar seks minutter, ned igjen går på fire. Hvert tiende minutt legger jeg fra meg mursteinene jeg har båret der mureren har forlangt dem plassert.

Om morgenen går jeg noen turer med stein før Berit og Peter står opp. Etter frokost inspiserer Peter hvor mange murstein som er båret på plass, og hvor mange som ligger og venter i fjæra. Han er bekymret for at det ikke går fort nok. Til Berit sier han at det vil være for få stein på plass når mureren kommer.

Berit henter en sekk og går noen vendinger med murstein. Men stigningen fra sjøen opp til huset er tung og kreftene tar fort slutt.

Jeg står og tar murstein opp av sekken og stabler dem på plass. Peter kommer ut til meg, ansiktet sprekker opp i et stort smil: Vil jeg delta i en konkurranse? Om jeg for hver vending tar med en ekstra murstein i forhold til hvor mange jeg bar i forrige vending, så skal han stå og holde orden på hvor mange jeg bærer og hva rekorden blir?

Peter prøver å manipulere meg til å bære flere stein i hver omgang og jeg blir irritert over at forsøket er så banalt. Jeg svarer at jeg bærer så mange murstein som jeg klarer i hver vending og at jeg ikke synes noe særlig om forslaget. Så jeg fortsetter å bære på mitt vis.

Peter furter.

Furtingen hans blir mer påtrengende etter middag.  Berit finner frem en appelsin vi skal avslutte måltidet med og ber meg skrelle den og dele den i båter. Jeg rekker knapt å ta i appelsinen før Peter stopper meg. Jeg river av skallet helt feil! Berit vet hvordan en appelsin skal skrelles. Han ber henne overta.

Praten ved middagsbordet stopper opp. Jeg prøver å skifte emne ved å snakke om hvor vakkert huset ligger, det har utsyn til åpent hav nesten horisonten rundt. Peter er ikke villig til å dempe spenningen med småprat. At jeg kan synes landskapet er vakkert! Tenke seg til! Men så hadde jeg vel aldri vært i Nord-Norge? Jeg tar imot noen appelsinbåter før jeg velger å gå og fortsette bæringen.

Vi møtes igjen til kaffepause, Peter kommer fra ingensteds og jeg henter en sjokoladeplate jeg har tatt med. «Nå legger du med vilje glødende kull på mitt hode», sier Peter. Jeg skjønner ikke hva han snakker om. Siden forteller Berit meg at Peter hadde sagt til henne at jeg tok fram sjokoladen som en ironisk handling, et stikk til Peter som – hva jeg ikke visste – har sitt eget private lager av sjokolade, slikkerier og sigarer som han nyter i hemmelighet og ikke deler med noen. Peter roet seg da Berit forsikret at hemmeligheten ikke var avslørt.

Lek og arbeid

I dag leker Berit og Peter. Peter går langsomt mot fjæra iført en kroppsbadedrakt som Berit har strikket. Den er i ren ull og skal beskytte mot havets uhumskheter. På hodet har han et lommetørkle med knute i hvert hjørne, i hver hånd en skistav til støtte. Bak følger Berit med badekåpe og håndklær. «Må du?» sier Berit med klagende stemme. Det er del av dramaturgien. «Ja jeg må. Jeg må. Jeg er da mann!» roper Peter. Peter vader uti til knærne, gir fra seg skistavene, så følger brillene etter inn på tørt land. Berit tar tålmodig i mot. Peter plasker rundt noen minutter før han vasser i land, tørkes og kles i badekåpe før han ifører seg  skistavene og brillene igjen. Peter er fornøyd med badet, Berit spøker med at hun er glad han ikke druknet.

Vel i hus etter badet lager Berit varm drikke. Vi sitter med koppene våra da hun plutselig ser på meg og fører pekefingeren til munnen: Peter har satt seg til med et stykke papir som han kludrer på. Da er kutyme i Zapffes hus at all aktivitet fryses. Vi puster forsiktig og sitter som saltstøtter. Det går noen minutter. Så gir Peter signal til Berit at han er ferdig og vi livner til igjen.

Peter har en utømmelig tilgang til papir fra skipshandelen til Berits far. Det er skjemaer med blank bakside som Peter kan skrive på. Han har skåret dem til en praktisk størrelse og plasserer dem i ringpermer med skilleark når noe er notert ned.

Om kvelden spør Peter om jeg vil gi ham tilbakemelding på et manuskript han arbeider med. Peter har bestemt seg for å avklare hva som skjer med personene i Ibsens verker som Peter mener har fått en uklar skjebne. Hva skjedde med Nora etter at hun gikk? er det ledende spørsmålet. Jeg setter meg til å lese. Det er et teaterstykke. Lesingen tar halve natten. Om morgenen spør Peter meg om jeg har noen kommentarer. Jeg svarer ærlig at jeg synes han er for opptatt av at alle skal være med, historien bærer det ikke, noen av figurene synes jeg han drar umotivert over scenen bare for å vise dem frem. «Du skal vite at det er helvetes vanskelig», sier Peter med ettertrykk, og går sin vei. Etter noen timer kommer han med noen av bøkene sine som han har signert. «Berit ville at jeg skulle gi deg disse». Jeg takker.

Sosial samhandling

Det går en sti mellom uthuset, der Peters arbeidsrom ligger, og hovedhuset. Stien starter fra bilveien som er et godt kvarters gange unna. Den er ikke mye oppgått men har likevel en historie som den stien lokalkjente bruker når de skal ut på de ytterste svabergene mot havet. Det ligger en viden kjent gjettegryte der, den skal visst være blant de største i Europa.

Det kommer en mann på stien. Han går som om han har gått der før og kjenner landskapet. Når stien passerer Peters arbeidsrom åpner landskapet seg og gir det første synet av havet.  Der stopper mannen og lar blikket vandre.

Peter kan se ham gjennom vinduet fra arbeidsrommet i uthuset. Han begynner å romstere, slipper bøker ned på arbeidspulten med smell, tramper tungt over golvet. Her er Zapffe i sitt revir!

Men ingen ting skjer. Etter noen minutter går Peter ut og stiller seg ved siden av den uvelkomne gjesten. Der blir de stående en god stund, halvveis bortvendt fra hverandre, uten å veksle et ord. Det ender med at Peter roper på Berit og ber henne komme. «Få ham til å gå!» sier Peter da Berit kommer til. Hun blir flau og rømmer inn i huset. Situasjonen løser seg ved at mannen tar beina fatt ut over svabergene.

Berit og Peter

I kveld forbereder Peter og Berit en av høstens planlagte fjellturer. De lager briketter av opprevne avissider og smeltede lysestumper. Til sist klipper Berit opp lillafargede pappstykker. «Lilla er det som er lettest å se i tett tåke», sier Peter. Når de er på tur plasserer Berit pappstykkene med jevne mellomrom som merker de kan følge på tilbaketuren om uvær bryter løs. På bilder de viser meg går Peter først og viser vei. Berit kommer etter med utstyr på ryggen.

Jeg tenker at Berit har gjort sine valg. Da hun var jentunge bodde hun sammen med foreldrene sine i første etasje i et hus der Peter og kona bodde i andre. Da kona til Peter flyttet ut flyttet Berit opp en etasje. Siden har hun tatt seg av Peter på alle vis.

Likevel synes jeg innimellom at Peter blir urimelig krevende og tenker at Berit bør ta mere vare på seg selv. Når jeg spør henne hvorfor hun ikke setter grenser og ber Peter ordne opp i sine egne saker, svarer Berit at Peter er et geni og at hun er privilegert som får lov å legge til rette for ham.

En kveld det er litt for tydelig at jeg synes at Peter har gått over streken tar hun meg til side og forteller at faren til Peter slo ham helseløs og at Peter bærer på skader som gjør at han trenger beskyttelse. Peter ble ikke bare slått som barn. Da Peter i godt voksen alder bygget sin første hytte ved enden av et vann i Troms, holdt han det hemmelig. Da faren oppdaget hemmeligheten banket han Peter med buksebeltet sitt.

Mureren har gjort jobben sin. Peisvegg og pipe er omkranset av ny stein. Regningen til å leve med. «Jeg går ikke konkurs» sier Peter fornøyet.

Dagen etter laster Peter og Berit opp folkevognen. De skal nordover og gleder seg. Jeg følger dem til veien og ser bilen forsvinne bak en sving. Så går jeg tilbake til huset, låser opp Peters arbeidsrom og legger bøkene mine på pulten hans. Innerst ved veggen ligger Peters slikkerilager. Så har han glemt å minne Berit på å ta det med. Jeg håper at hun har latt det ligge igjen i trass, men jeg tror det ikke. Sårt savnet blir det uansett.