Kommentaren

Janteloven, en forklaring på alt

Kanskje på tide å innse at verden har forandret seg siden 1933.
meninger

Janteloven er veldig sterk i Nord-Norge!
Vekk med janteloven, frem med heiaropene!
Janteloven i Nord-Norge må utslettes!

Det var konsernsjef Jan-Frode Janson i SpareBank 1 Nord-Norge (SNN) som i forrige uke tordnet til Bladet Nordlys, i det opprørte kjølvannet av forrige ukes bok-snakkis, «Makteliten».

Boka er nok allerede ute av den offentlige bevissthet, og er neppe å finne på bestselgertoppen når julesalget snart er i gang og familiene til de som er kåret til Norges mektigste har fått de mektige signaturene på sine eksemplarer.

Ei slik bok er vanskelig å hisse seg opp av eller utstråle hemningsløs glede for, da den mest er å anse som litt underholdende, nokså tøysete og temmelig lite opinionsdannende.

Denne gangen er det en alfabetisk oppdelt oppramsing av de 252 (sic!) mektigste menneskene i landet. Den har allerede rukket å bli kritisert for den lave kvinneandelen, at den er for kjendistung (er virkelig Bjørn Eidsvåg og Snåsamannen blant landets 252 mektigste personer? Svar: Nei) og at minst to av bidragsyterne – Kristin Clemet og Knut Olav Åmås – selv burde vært med.

Og hvem er Ingrid Røynesdal? Svar: direktør for Oslo Filharmoniske orkester, og dermed en av landets mektigste personer. Som hun ikke er.

Og sånn går no dagan i andedammen i Stortingsparken. Her i nord er noen av oss oppgitte over at ikke flere med nordnorsk bostedsadresse er inkludert i det gode selskap, og dermed søker man selvsagt å skjønne hvorfor det er slik, hvorfor er angivelig verden så blodig urettferdig at Nord-Norge er så dårlig representert i den høyst subjektive og sammenraskede boken?

At vi bare er avspist med to plasser i en bok, i tillegg til de som bor i Oslo og besitter mektige posisjoner mens de sliter med å holde på den nordnorske dialekten, tenderer jo til å være helt krise.

At mye makt befinner seg i hovedstaden (storting, regjering, departementer, slottet, børsen, de største mediehusene osv.) er selvsagt noe av forklaringen. Dernest at samtlige av bokas bidragsytere selv holder til sør for Dovre. Slikt preger gjerne perspektivet man har på verden.

Jan-Frode Janson har altså en egen forklaring på hvorfor det er slik. Det er janteloven. Janteloven har ifølge konsernsjefen ekstra gode vekstvilkår her i nord, og nå må vi pinadø snart begynne å heie på hverandre her oppe. Ja, nå må vi utslette janteloven.

Onkel Jan-Frode vet hvorfor vi ikke er mektige. Grunn: Vi er for misunnelige på hverandre, og mer enn noe annet sted i landet. Hilsen landsdelens mektigste i næringslivet.

«Ikke si sånn, det kan bli sånn», pleide min overtroiske mormor formanende advare meg hvis jeg kom med noen kommentarer som var dystre på vegne av fremtiden. Men hun hadde et poeng, og det er at den slags stigmatisering ofte har en profetisk effekt.

Og derfor må Janson og hans likesinnede slutte å si at det er slik, ikke minst fordi hans påstand helt og holdent mangler dokumentasjon eller rotfeste i virkeligheten.

Nå er det selvsagt en del klassisk kjekling mellom de forskjellige bysentrene i nord. Mektige menn (det er som oftest menn) i politikk, media og næringsliv i Bodø og Tromsø driver med jevne mellomrom og fekter med penisene mot hverandre, og sånn er det også ellers i landet.

Men er folk her oppe i nord mer smålige og mindre rause med hverandre? Slik oppfattes det iallfall åpenbart i de indre gemakker og øvre luftlag i landsdelens suverent mektigste finansinstitusjon. Og at det kommer nettopp derfra gjør bare hele utsagnet desto mer umusikalsk.

Folk som sitter på den reelle makten, de som per definisjon befinner seg øverst i næringskjeden og på toppen av haugen i pengebingen, bør nemlig besinne seg litt, og tenke seg om én eller to ekstra ganger, før de etterlyser mer heiarop og akker seg over det de mener er en jantelov som ligger over gjennomsnittet.

Det er trolig at janteloven var sterkt utbredt, også i Nord-Norge, da Aksel Sandemose i 1933 skrev «En flyktning krysser sitt spor», boka den kjente loven er hentet fra. I de harde tredveåra så derimot verden og Norge ganske annerledes ut.

Jeg har hørt og lest om hvordan det var før i tida, da fattigfolket knapt hadde annen mat enn den de selv innhøstet fra karrige jorder og det ville havet.

Der de forholdt seg duknakket, lutrygget, servile og livredde for datidas Jan-Frode Janson-skikkelser, mens de sikkert gikk hjem i skam, bannet lavt og tenkte «Du ska faen ikkje tru at du é nokka» til bankfunksjonæren, eller direktøren, som hadde avvist søknaden om lån til ny båt eller investering i nye produksjonsmidler på gården.

I dag er det heldigvis annerledes, på mange måter. Klasseforskjellene er kraftig utjevnet og jeg opplever et Nord-Norge svært annerledes enn det misunnelige og lite rause Janson akker og uffer seg over.

Jeg opplever derimot at det generelt heies på dem som har suksess. SNN deler jo selv ut penger til kultur og idrett, og her er min oppfatning at man stolt heier på dem som lykkes.

Röyksopp, Johann André Forfang, Sigurd Rushfeldt, Espen Lind, Dagny og mange flere. Folk heier jo på dem som bare fy. Og gjør man det bra i næringslivet, er det ingen nevneverdig redsel for å vise det, og du mottar som oftest high fives og skulderklapp.

Det er akseptert å ha suksess, og jeg skjønner ikke hvor Janson har det fra at det er mindre akseptert her oppe. Sett gjerne sammen en agendabasert komité til å ramse opp gode eksempler, og jeg skal gladelig og egenhendig parere med minst dobbelt så mange eksempler på det motsatte.

Derfor blir hans forenklede syn på nordlendinger feil. Så, Janson: Du skal ikke tro du er klokere enn oss, du skal ikke tro du vet mer enn oss, du skal ikke le av oss og du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

For her tar du feil, og du er bare med å opprettholde en gammel og feil myte. Og dét er fali det.