Det verserer blant mange en idé om at det i Norge anno 2016 er fryktelig vanskelig og tøft å stå frem med innvandringskritiske meninger. Jeg hører det hele tiden; at straks man tar til orde for å stramme inn på asylpolitikken, hagler det med påstander om at man er rasist og det som verre er.

I et harmdirrende innlegg i Bladet Nordlys underbygger kommentator Tone Angell Jensen denne hypotesen, ved en vag henvisning til en kommende forskningsrapport.

Rapporten er ikke hennes hovedanliggende, men virker heller som et bakteppe og et yndet oppspark til å understreke det tøffe ordskiftet i dagens Norge, og der de som ytrer seg kritisk til innvandrings- og asylpolitikken er ofre for stadige angrep fra primært politikkens venstreside og en imaginær meningselite.

Jeg skal gi Jensen rett i at mange på norsk venstreside historisk sett har vært irriterende lite interesserte i å diskutere problem knyttet til innvandrings- og asylpolitikk, og da spesielt når man ser på hvor lett kritikk mot kristendom sitter, målt opp mot en betydelig mer relativistisk retorikk rettet mot islam.

Nå synes jeg denne debatten, også fra Jensens side, ofte sauser sammen begreper som innvandrere, asylsøkere, flyktninger etc. For det er vitterlig en stor forskjell på om de kommer fra fjerne krigsområder eller om de er kommet som arbeidsmigranter som følge av internasjonale avtaler via EU/EØS Norge har velsignet og undertegnet osv.

Men det er en annen sak, og når vi snakker om innvandring, snakker vi også om de to største gruppene, som er polakker og svensker. Derfor mistenker jeg at det egentlig er islam og muslimer som er det ømme punktet her.

«Hvordan kom vi dit at helt vanlige folk […] ikke tør ytre seg om det viktigste politiske spørsmålet i vår tid?», spør Jensen retorisk.«Det er selvfølgelig belastende å bli karakterisert som kald, kynisk eller rasistisk, når man setter spørsmålstegn ved innvandringspolitikken», fortsetter hun.

Selvsagt er det trasig å få slike stigma slengt etter seg. Men er dette vanlig? Er det slik at «vanlige folk» (hva nå enn dét er) ikke tør ytre seg kritisk mot innvandring i dagens Norge?

Det er i hvert fall ikke det Norge jeg kjenner til. Tvert imot. Og det er i hvert fall ikke verre enn det «politisk korrekte, og naiv landssviker»-røret som kommer fra den andre yttersiden når noen ytrer seg positivt til innvandring og etnisk/kulturelt mangfold.

For ytterpunktene vil alltid være, ja, ytterpunkter. Det er derfor de kalles nettopp ytterpunkter. Det er ikke de som verken driver frem debatten eller eier den.

I Norge opplever jeg at det mer enn noensinne er rom og aksept for å ytre seg kritisk mot så vel innvandring som islam (som jeg må gjenta at er to vidt forskjellige, om enn noe beslektede, tema).

Mye av dette kan man takke Frp for. Flere av de innvandringskritiske meningene Carl I. Hagen forfektet i ensom majestet på 70- og 80-tallet er i dag gangbar mynt langt inn i Arbeiderpartiets indre gemakker, og det er nok også en av flere grunner til at Norge i dag et relativt åpent samfunn, der disse stemmene nå blir tatt på fullt alvor, og også er en naturlig del av det offentlige ordskiftet.

Det som derimot rakner helt i logikkens sømmer, er når Jensen på repeterende vis hevder at det er en slags meningselite som legger lokk på det som kunne ha vært en sunn debatt.

Derfor blir det noe av en anakronisme når hun skriver at «Meningselitens definisjonsmakt og synspunkter fungerer helt uovertruffent som hersketeknikk, og som effektiv undertrykking av ytringsfriheten», etterfulgt av «[…] meningselitens enerett til å erklære hva som er gode holdninger, hvem som er gode mennesker, og hvem som ikke er det, står fremdeles sterkt».

Tone Angell Jensen er en tøff og uredd kommentator, og en journalist som er fryktet langt opp i de øverste topplag av næringslivet. Og hun er dessverre en av altfor få kvinner som ytrer seg, spesielt her i Tromsø.

Men hun sitter nå der i Nordlys og ytrer seg på side 2. Som hun også gjorde som sjefredaktør i avisa Fremover. Som hun også gjorde som sjefredaktør i Avisa Nordland. Tone har også vært både nyhetsredaktør i Nordlys og distriktsredaktør i NRK Troms og Finnmark.

Da er det ganske snålt, enn si umusikalsk, å stigmatisere andre med hennes selvkonstruerte stigma «meningselite». Hørte jeg ordet hersketeknikk?

Jeg synes også det er underlig å snakke om en «meningselite som undertrykker ytringsfriheten», all den tid vi lever i et land som er styrt av nettopp de innvandrings- og islamkritiske.

Det tredje største partiet på Stortinget har alltid hatt kritikk av innvandring som ett av de viktigste punktene under sine valgkamper, det være seg stortingsvalg eller kommune-/fylkestingsvalg.

Dagens regjering har sågar en egen innvandrings- og integreringsminister fra samme parti, ei myndig dame som på autorepeat gjentar at vi må ha en streng og rettferdig innvandringspolitikk.

Hun backes også av svært ytterliggående innvandringskritikere og partikolleger på Stortinget, som f.eks. Christian Tybring-Gjedde og Ulf Leirstein. Hennes uttalelser velsignes også av landets statsminister, som indirekte har gitt henne sitt mandat.

Fremskrittspartiet og andre innvandringskritiske stemmer er så å si alltid representert i toneangivende debattprogrammer som «Debatten», «Politisk kvarter» og «Dagsnytt Atten», og de aller fleste aviser åpner også for innvandringskritiske kommentarer og innlegg.

Jeg opplever også at det er stor aksept for å problematisere innvandrings- og integreringsspørsmål i det daglige, i selskapslivet og over gjerdet med naboen for den saks skyld.

Og ser man kommentarfeltene på Facebook og eller i sosiale medier, er det lite som avdekker en spesielt trykkende berøringsangst fra dem som er kritisk til innvandring og/eller islam.

I tillegg har vi en rekke godt kjente samfunnsdebattanter som jevnlig deltar i den offentlige debatten med til dels sterk innvandringskritikk.

Kjetil Rolness (med sine 20 000 Facebook-følgere og fast spalte i Dagbladet), professor og historiker Terje Tvedt og omstridte Hege Storhaug (omtalt som «en dissident, glødende feminist og religionskritiker» på side 2 i Nordlys så sent som i fjor) slipper til med den største selvfølgelighet i de fleste åpne forum der det diskuteres innvandring.

I Nordlys publiseres det jevnlig innvandringskritiske innlegg, ikke minst fra Jensen selv og flere av hennes kolleger, med flere overskrifter om oppfordringer til forbud mot religiøse plagg, etterfulgt av beordrende utropstegn.

Og det er selvsagt helt topp. Det er dette som er offentlig debatt og ytringsfrihet i praksis. Men da blir det helt meningsløst, for ikke å si feil, å hevde at de som mener noe annet tilhører en eller annen slags elite som hemmer ytringsfriheten.

For hva er ikke meningseliten, om ikke lønnede kommentatorer, kjente redaktører, profilerte akademikere, kjente debattanter, stortingspolitikere, statsråder og partiledere er det?

Det er neppe meningen, men å hevde dette fremstår da likevel både virkelighetsfjernt og selvrettferdig. Og det verken løfter eller bærer frem debatten om innvandring.

For den er viktig, altfor viktig, til å redusere til en svarthvitt skyttergravskrig med tabloide karakteristikker av dem man ikke liker meningene til. Og det gjelder begge veier.