Her ble ikke bare justisministerens arrogante uvitenhet blottlagt i et klassisk eksempel på pute-TV, men programmet avslørte også nordmenns manglende basiskunnskaper om hvor farlige diverse rusmidler faktisk er.

I flommen av vitenskapelige og pragmatiske argumenter for kursendring i narkotikapolitikken, savner jeg allikevel det prinsipielle forsvaret for rus som mental selvråderett.

Da jeg gikk på videregående skole, fikk vi det velkjente besøket av en politimann som skulle fortelle oss hvorfor vi burde si nei til narkotika.

Jeg var ikke spesielt interessert i temaet, men infomøtet tok en spennende vending da en av elevene begynte å sette spørsmålstegn ved premissene som lovens lange arm la til grunn for sine påstander.

Den unge mannen visste åpenbart mer enn autoritetsfiguren om hasjens skadevirkninger, og det endte opp med at politimannen i ren frustrasjon la debatten død ved å stadfeste at man ikke må røyke hasj fordi det er ulovlig.

Selv jeg, en gjennomsnittlig intelligent og ikke særlig reflektert tenåring, skjønte at dette ikke var et godt argument, men mer som et grunnkurs i skrekkpropaganda. Jeg forlot møtet mer nysgjerrig på hva annet de voksne forteller oss som ikke er sant, og det er på en måte derfor politiets feil at jeg ble nyfiken på narkotika.

Tyve år senere kan jeg se tilbake på denne hendelsen som en fin anekdote for verdien av selvstendig tenkning, men sannheten er mest sannsynlig at den modige eleven hadde pugget en masse argumenter som han selv ikke helt forsto.

Det er allikevel noe forfriskende ved å se selvgod moralisme bli avkledd i full offentlighet, akkurat som da Anders Anundsen i «Folkeopplysningen» påsto at han sitter på forskning som viste seg å være like ikke-eksisterende som hans kapasitet for selvkritikk.

Men hva så om Anundsen hadde hatt rett i at cannabis er farligere enn alkohol?

Burde ikke voksne mennesker ha rett til å gjøre hva de vil med sin egen kropp og sitt eget sinn, så lenge de ikke skader andre?

Sosiologen Willy Pedersen har skrevet om det han kaller «medikalisering av opprør», hvor bruk av cannabis har gått fra å være knyttet til subkultur og opposisjon, til å nå brukes som medisin mot søvnproblemer og angst.

Jeg tror dette skyldes den underliggende puritanismen i vårt samfunn, hvor rus for rusens skyld blir sett på som noe syndig. Det kan selvsagt være strategiske politiske grunner for å snakke om medisinsk marihuana, men det betyr ikke at det er noe galt i å få glede av stoffet, uten at det er et ledd i smertelindring.

Og vi kjenner vel alle folk som har fått morfin i forbindelse med sykehusopphold, men som må tvinges til å innrømme at rusen i seg selv var helt fantastisk.

I en studie fra The American Medical Association, som ser på bruken av cannabis for å redusere plagene ved grå stær, nevnes «eufori» som en av de potensielle helserisikoene ved en slik behandlingsform.

Dette sier mye om synet på en følelse som medisinske leksikon beskriver som «en løftet sinnsstemning hvor personen oftest virker opprømt, lett og glad».

Man må da ikke være en skamløs, hedonistisk, narkoliberalistisk hippie for å anerkjenne at det å føle seg glad er en bra ting i seg selv, og ikke bare en potensiell bivirkning?

Gitt at selv FNs program for narkotika og kriminalitet sier at 90 prosent av dem som bruker ulovlig rusmidler ikke tar skade av det, så burde det ikke være noen skam i å innrømme at man foretrekker andre stoffer enn de statlig regulerte, av hensyn til eget personlig velvære.

Det blir nesten banalt å understreke det, men om du ikke eier retten til ditt eget sinn, hva eier du egentlig da?

Jeg er ofte på konserter, og da spekulerer jeg av og til på hva de forskjellige publikummerne er ruset på.

Jeg tar meg selv i å tenke «jeg lurer på hva som foregår i hodet hennes», eller «jeg lurer på hva som flyter rundt i systemet hans».

Det har derimot aldri falt meg inn å dømme noen av dem, enten de er ruset på alkohol, MDMA, koffein, cannabis eller bare musikk.

Jeg respekterer nemlig deres eiendomsrett over sin egen bevissthet, hvor de må stå til ansvar for konsekvensene av sine egne handlinger.

Om handlingene ikke har negative konsekvenser, hva mer er det å snakke om?

Den mest rusa personen er ikke mer interessant enn den mest edru personen, så lenge deres sinnstilstand ikke er til plage for folk rundt dem.

Fyren i hasjmarsjen kan være akkurat like irriterende som fyren i Ungdom mot narkotika, på samme måte som ateisten kan være like irriterende som den religiøse fundamentalisten.

Carl Hart, professor i psykologi og psykiatri ved Columbia University, sier at han som far, lærer og vitenskapsmann er opptatt av å gi både barna sine og alle han kan nå korrekt informasjon om rus, fordi det er dette som vil holde dem trygge.

Hart slår også fast at om noe er farligere enn narkotika, så er det uvitenhet om narkotika.

Dette er noe også politiet burde ha i bakhodet når de reiser rundt for å snakke med unge mennesker.

Dessuten burde voksne mennesker ha rett til å regulere sin egen sinnstilstand så lenge det ikke går ut over andre enn dem selv. Bare fordi.