Dette er sikkert ihjeltygget standup- og revymateriale, men det får våge seg. Jeg hytter med neven likevel.

Det er mye jeg liker med den digitale hverdagen. Jeg elsker at jeg slipper nervøsiteten for å bli ydmyket i banken, er svært glad for at jeg kan bestille flyreiser uten å først måtte kvasikurtisere noen arrogante skrankeansatte, og det er en sann fryd å kunne kjøpe diverse gjenstander på nett, i stedet for å bli pissa på av likegyldige, tyggisknaskende ansatte som uansett bare dreit i meg som kunde. De savner ikke meg. Jeg savner ikke dem.

Men denne konverteringen til et nettbasert og trådløst samfunn fordrer at jeg husker både passord, brukernavn, hvilken e-postadresse jeg har oppgitt til mine respektive kontoer osv. Og, nei, jeg er ikke 97 år. Jeg hytter, altså er jeg.

Så her, et lite stykke «Egon på en tirsdag». Gjøremål: Hente ut to kvitteringer for Flytoget, klage på signalene fra en leverandør av kabel-TV, bestille to konsertbilletter, lese ei avis jeg har e-abonnement på.

Jeg føler det er lite her som gjør meg spesielt unik. Dette er gjøremål og utfordringer jeg regner med tusenvis av andre nordmenn står ovenfor hver dag og føler seg kapable til å løse på det mest forbilledlige vis.

Logger meg inn på Flytoget. Puncher inn fire mailadresser jeg har hatt. «E-postadressen er ikke registrert» er det gjentagende svaret.

Da jeg prøver den eldgamle egon@elvis.com, funker det, men jeg husker selvsagt ikke passordet, bortsett fra at det var noe nedsettende om bandet U2. Prøver med «bonoerdust», som jeg mener å ha brukt for lenge siden. «Passordet må inneholde minst én stor og én liten forbokstav, samt ett tall» skriker det mot meg.

Prøver på nytt. Puncher det enda barnsligere «U2mustdie666», mener å huske at jeg ble forbanna en gang for lenge siden, jeg skulle faen meg gi dem tall. Og det funker. Yeah! «En mail med ditt passord er sendt til din adresse». Puh!

Men Elvis-adressen min er deaktivert, og jeg må betale 10 dollar for å gjenopprette den. Greit nok, betaler med betalinssystemet PayPal. Slår inn elvisadressen som brukernavn og «U2mustdie666». Feil passord, får jeg beskjed om.

Prøver alle jeg husker fra den tiden, «Gerrardog666pils», «Elvi666fuckAceOfBase», «Liverpool1892vinnerligaen», «RockSpiserJazzTilLunch666», «Hatersykkelhjelmpaamenn666», «MennMedParaply666MaaSkjaerpeSeg».

Rødmen stiger, man er sannelig en parodi på seg selv. Ingen går heller gjennom. Til slutt registrerer jeg meg på nytt. Forklarer sjefredaktøren at jeg sliter med å rekke deadline på grunn av omfattende researcharbeid.

Han svarer ikke, men vifter meg uinteressert bort med noe usammenhengende mumling om turnus og avtaler.

Må lese noe, hva som helst. Har ikke lest siste utgave av ei ukeavis jeg abonnerer på. Det er lenge siden jeg var der inne, det er på høy tid nå, jeg får dårlig samvittighet hver gang de sender ut mail med deres toppsaker.

Masse jeg burde ha lest, men jeg vet hvorfor jeg kvier meg. Det er ikke de lange artiklene med små bilder og små bokstaver. Jo, det er litt dét også, men det er først og fremst det helvetes passordet det alltid blir noe kødd med.

Mailadressen er rett på andre forsøk, men jeg må gjennom både nedlatende passord som inkluderer U2, Level42, UB40, Steely Dan, DiDerre, PhilCollins, Parkeringsvakt og ei uendelig lang liste med engelske fotballdommere, skrevet i lag med diverse tallkombinasjoner og pubertale skjellsord uten æøå.

Det er til å bli fullstendig gal av. Til slutt får jeg passordet sendt til min nåværende mailadresse. Svaret får meg i det minste til å trekke på smilebåndet i noen sekunder.

«AndersOpdahlErSkyldigMegEnKassePils666», står det. Den peisen. Må huske å minne ham på dette, at Nederland ikke vant Fotball-VM i verken 1974 eller 1978. At de aldri har vunnet Fotball-VM, selv om han veddet med meg, den påståelige knallisen.

Nå blir jeg iallfall å huske det til neste gang, men passordet er jo helt ubrukelig og altfor langt, spesielt på mobil, der det er lett å taste feil.

Hos Billettservice er det helt frontkollisjon. De krever BankID, der jeg både må ha kodebrikke, et personlig passord og en tallkombinasjon, et hat-trick av hukommelsesumuligheter. Gruer meg til jeg blir eldre og enda mer glemsk.

Går gjennom ei liste av band og dommere og spillere og personer jeg elsker og hater, lykketall og ulykkestall, dommere, eksdamer og navn på bilmerker som har gitt meg mange dyre reparasjoner.

Jeg ender med å kansellere hele konsertplanen. Logger meg heller inn på Facebook (der blir jeg takk og lov logget automatisk på, aner ikke hva passordet mitt er) og endrer fra «Skal» til «Kan ikke komme» på arrangementet.

Faen ta dem. Savner tiden der man byttet fisk mot poteter og omvendt, og det ikke var konserter, men guttural synging ved leirbålet om kvelden.

Mitt siste fremstøt i den passordlukkede digitalverden blir et mislykket forsøk på å oppgradere nettet mitt. Til slutt ringer jeg ei hjelpelinje på telefonen, et sånn 815-nummer som koster en zilliard i minuttet, og der ingen tar telefonen og faktisk begynner å hjelpe deg, etter du har kommet gjennom og blitt instruert av en automatisk stemme, som indikerer at tellerskrittene har begynt å løpe, og dét fordi deres tjeneste – som jeg har betalt for – ikke virker, det er virkelig til å klikke av.

På dette tidspunktet har jeg så mental slagside at jeg ikke lenger er i stand til å takle noen form for friksjon eller problemer.

Jeg får beskjed om at samtalen vil bli teipet, som ikke er greit i det hele tatt, og når jeg til slutt får snakke med en slesk svenske som høres ut som Zlatan, som slurvete sier til meg at jeg må akseptere at samtalen blir teipet, for at vi i det hele tatt kan starte en dialog, vet jeg ikke om det er han eller meg selv  jeg har mest lyst til å livet av. Begge to, tenker jeg inni meg.

Hundrelappene renner ut mens jeg stotrende og altfor høylytt forklarer at jeg ikke har lyst til å være underholdning på julebordet til han og hans kolleger, men at nettsignalene mine hjemme er så dårlige at mobilen til stedatteren min kollapser om hun så bare prøver å sende mer en to emojis på Snapchat.

Han snakker irriterende sakte, uforståelig, overlegent og dyrt. Selvsagt blir jeg underholdning på det forbanna julebordet, det er det liten tvil om.

Så jeg bare klasker på røret midt i samtalen. Jeg skal pinadø legge ham inn i et passord ingen klarer å knekke.

Så bare pass deg, «Telenor-Zlatan_Satan666Slaven_til_Bono-PhilCollins-kuk». Jeg er ikke ferdig med deg.