Jeg vet ikke hvor stor bevissthet det er rundt dette, men jeg blir alltid litt stolt og bløt i hjertet av å tenke på at vi bor i et land der hver og en av oss, uansett hvilken postadresse man har, til enhver tid kan dra ut på havet og hente opp den fisken vi vil.

Det er unikt i verdenssammenheng. Du kan spise fersk, sjølfisket fangst, og du kan fryse ned, tørke og salte det du vil ha. Du kan dessuten fiske og levere til videresalg, for inntil 50 000 kroner. Det er helt fantastisk.

Denne allemannsretten er noe vi burde hatt en egen flaggdag for å markere, så kul er den. Den er et utkomme av det grunnarbeidet tidenes eneste havrettsminister (1974-1978) Jens Evensen fikk meislet ned som en del av jobben med å sikre vår nasjon rettigheter til å forvalte vår egen kyst.

Så takk Jens, og takk standhaftige menn og kvinner som sto bak dette historisk viktige arbeidet.

Jeg benytter meg selv av den, hele året, og det har i grunnen lite med penger å gjøre. Målt opp mot det jeg bruker på båt, drivstoff og utstyr er det en kilopris på selvfisket vare jeg aldri har orket å regne på.

For det handler om noe mye mer og større. Den friheten det utgjør, den rekreasjonen som medfølger å være på havet, i nærkontakt med det livet langs kysten har handlet om i årtusener. Ja, man kan bli hippie av mindre.

Norges ressursrike kyst er heller ikke en nasjonal hemmelighet. Vi har etter hvert fått en betydelig tilstrømning av turister som også vil være med på moroa, og det er bra.

Vi trenger turisme, og vi skal heller ikke være kjipe, grabbe til oss alt selv og nekte å dele, akkurat som vi heller ikke gjør med nordlyset, midnattssola eller fjellheimen. Men vi lar dem ikke ta med seg sola, lyset eller fjellene når de drar heller.

Men turistfisket langs norskekysten er uten kontroll og helt ute av kontroll. Nå vil fiskeriministeren doble kvotene.

I dag har turistene lov å ta med seg 15 kilo filet ut av landet etter endt fiske, og de kan spise ubegrenset av den mens de er her. I tillegg har de lov å ta med seg én såkalt troféfisk.

Det siste er bare å forby med én gang, da det naturlig nok pælmes masse skadd småfisk og mellomstor kveite, i påvente av et skikkelig trofé.

Det er heller ingen grunn til å doble kvoten til 30 kilo, slik fiskerminister Per Sandberg nå foreslår. Den burde snarere heller justeres ned andre veien.

Nå er det selvsagt lett å spille ut billige poeng med at en Frp-er ønsker masse utlendinger velkommen til å forsyne seg gratis av det velferdsstaten vår har å by på utenfor kyststripa, men det er ikke poenget mitt her.

Norske myndigheter burde uansett bli hardere i klypene. Jeg er nemlig for en streng og rettferdig turistfiskepolitikk, for å parafrasere innvandrings- og integreringsministeren.

Når det gjelder laks, kongekrabbe og andre herligheter man kan hente ut av det våte element, er det helt andre regler, og man får ikke engang lov å ta det med seg ut av landet. Men de som vil ha med seg en smak kan kjøpe det fra butikker der varene er kontrollert, pakket og lagt ut for salg. Da blir også pengene for fisken igjen hos dem som jobber i nærområdene.

Derfor burde fiske på artene med størst beskatning fra turister reguleres betydelig kraftigere enn det er i dag.

Per nå er det bare satt av noen teoretiske, og nokså tilfeldige, «kvoter». For inneværende år er det satt av 7000 tonn torsk, 2000 tonn sei og 300 tonn hyse.

Tonn, altså. Det er ikke ubetydelige mengder. Og grensen på 15 kilo per turist, som fiskeriministeren nå altså vil doble, er ren filet. Hvor mange kilo rund fisk dette er skjært av fra, av amatører med ymse kniver, og med lite blikk for svinn og den slags, kan man bare spekulere i.

At det i sommerhalvåret primært beskattes på de stasjonære stammene av torsk er dessuten en egen sak i saken. Den beite- og gytevandrende torsken som kommer til kysten om vinteren er mye mer robust og tåler høyere beskatning. Det er ikke kysttorsken.

At man i tillegg bare regner med at folk er greie og stopper når de har nådd den tilmålte grensa, er i beste fall naivt. Jeg kjenner iallfall ikke til en eneste annen forretningsmodell der man praktiserer systemet «vær ærlig, forsyn deg med måte og legg penger i kassa når du forlater butikken».

Det kan være en grunn til det, og når man ser hva politiet tar av grovt rovfiske i små og nokså tilfeldige stikkprøvekontroller på grensa, er det ikke ulogisk å anta at mørketallene er betydelige.

Og det er heller ikke slik at eplebønder slipper til turister i hagene sine, uten tilsyn, der man bare ber dem om å være snille og beherskede, med et formanende «PS: Ikke bruk motorsag, skitt plukke!» ved avlevering av nøkler til utleietraktoren.

Det finnes ingen nøyaktige tall på hvor mye fisk som landes av turistfisket til havs, og dette må det gjøre noe med. Turistfisket må underlegges et mye mer strikst og systematisert kontrollsystem.

Derfor blir det underlig når Kjell Ingebrigtsen, leder i Norges Fiskarlag, sier at han er positiv til forslaget om å doble turistkvota «så lenge det kan bidra til å synliggjøre den reelle mengden turister fisker, fordi vi ønsker en journalføring av all fisk som kommer på land i forbindelse med turistfiske».

Det burde være fullt mulig å igangsette denne journalføringen uten samtidig å doble den allerede svært rause kvota, og i hvert fall i den rekkefølgen. Kontrollere og journalføre først. Vurdere kvoter etterpå.

Dette blir derimot som om man skulle doble fartsgrensene i trafikken, fordi man vet at mange uansett kjører for fort, og fordi det da angivelig skulle hindre flere ulykker. Logikken er himmelropende mangelfull.

Turistnæringen er viktig, og den skal selvsagt hegnes om. Men argumentene fra denne kanten kan aldri bli hørt på, om argumentene bygges rundt en slags logikk om at turistene ikke vil komme hit om de ikke får med seg det de drar opp av havet.

For det er nettopp fisken i havet som gjør at de kommer hit. Hvis den forsvinner, forsvinner også turistene. Det ligger dermed, ironisk nok, en allmenningenes tragedie og lurer her.

Evig eies kun det tapte, skrev en betydelig mer ordsterk mann enn undertegnede. Verdiene langs kysten vår er umistelige, og vi må være smarte i hvordan vi tilbyr varene til turister.

Hvis ikke kan vi tape noe av det mest verdifulle vi har, nemlig vår egen rett til å ro ut og hente oss koking.