Fra sidelinja

«To historier om Norge og havet»

Olje eller fisk? Er det dette alt i Nord-Norge handler om for tiden? Er det virkelig motsetninger? Kan vi ikke gjøre begge deler? Eller er diskusjonen større enn dette?

SalMar Nord utenfor Vangsvilk. Merder Oppdrett Laks Lakseoppdrett Fisk  Foto: Stian Jakobsen

meninger

Alle historier om mennesket og havet begynner med at vi krøp opp derfra for noen millioner år siden som små virvelløse dyr. Det er tiden etter dette som gir oss noen utfordringer. Hvordan skal vår felles mor behandles etter at vi er blitt i stand til å lage våre egne regler og ha meninger om dette og hint? Mennesket har også fått tenner som vi gjerne hugger inn i de saftigste bitene vi kan finne.

Som eksempel kan vi nå for tiden lett bygge ut LoVeSe til å bli en hard og god oljeprovins. Vi kan sikkert også skaffe noen arbeidsplasser i utsatte kommunesamfunn, om vi bare lar oljen smøre samfunnsmaskineriet i de tynt befolkede kommunene grundig nok.

Men hva skjer da? Mister vi ikke fokus på det som virkelig er viktig på grunn av noen få tiår med inntekter til staten? Det alle vet er nemlig at oljen først og fremst bringer penger inn til statsfinansene, og at dette er den egentlige drivkraften bak ønsket om konsekvensutredning av gyteplassene i Lofoten.

I snart femti år har Norge vært en oljenasjon. Dette er et Norge vi har vennet oss til, og som mange tror skal vare evig. Men det vil ikke skje. Allerede nå tørker feltene i Nordsjøen faretruende inn, og desperasjonen etter å åpne nye områder er påtrengende i den politiske eliten. De er blitt fullstendig avhengig av oljekroner for å holde oppe hele samfunnsmaskineriet. Valgløfter inkludert.

Men hva var Norge før oljen? Og enda viktigere: Hva skal vi være etter oljen? Det er når dette spørsmålet blir stilt at stillheten lett senker seg i regjeringskretser. Der tenker man vanligvis bare fire år fram i tid. Dét er en luksus vi andre ikke kan koste på oss. Vi er nemlig et folk som har vært her i minst ti tusen år, og som sannsynligvis kommer til å klore oss fast her til sola brenner oss til kosmisk støv.

Hvor mange vet at Norge er verdens tiende største land om vi regner kontinentalsokkelen med i arealet vårt? Perspektivene rundt dette har neppe gått opp for oss ennå, tynt befolket og stort sett boende på en smal landstripe under fjellene som vi er.

Visste noen at om vi satset på tarevekst, bare med dagens kjente teknologi, kunne vi ha skaffet mat til hele verdens befolkning ved bare å bruke en drøy prosent av verdens havområder? Er det noe vi har nok av her i landet er det nettopp hav. Vi har bare ikke ennå lært oss nok om det ennå.

Vi ser allerede hvordan havbaserte fiskerier og oppdrett bidrar sterkt til landets økonomi. Vi har riktignok noen konflikter mellom oppdrett og villfiske, men de lar seg løse.

I fremtiden kommer derimot en total forståelse av dette kalde og våte elementet til å være kjernen i vår nasjon. Ikke den økonomiske døgnflua som oljerikdommen vil være om noen år.

Visste vi at havet rommer arter av planter og dyr vi aldri har sett eller forstått oss på ennå? Bioprospektering (undersøke nye arter) kan gi oss en ny type antibiotika til erstatning for den som skaper problemer (resistens) for oss? Jo kaldere det er desto bedre.

Opp mot disse perspektivene blir den stakkarslige konsekvensutredninga av havområdene rundt Lofoten direkte latterlige.

I stedet burde vi sette alle krefter inn på å sikre våre fiskeressurser mot uforsvarlig utnyttelse. At vi har prestert å tillate privat eierskap av sentrale fiskeressurser blir et bevis på hvor lite våre myndigheter har forstått av dette.

Alle krefter må nå settes inn på å gjøre hele fiskeeiendommen gjenstand for felles forvaltning. Kvoter skal ikke kunne selges, bare leies ut for et begrenset antall år. Forslaget om et Statfisk i forlengelsen av allerede eksisterende Statnett og Statkraft er verd å se nærmere på. Det politiske siktemålet må være at alt av evigvarende ressurser er et felleseie som ikke kan selges ut til noen, men være en arv som generasjonene eier og forvalter i fellesskap.

Diskusjonen om LoVeSe må diskuteres i dette perspektivet, og ikke i den kortsiktige tankegangen til petroleumsfantastene, som bare har de nærmeste årenes regnskapstall å fare med. La oss pumpe opp den oljen vi allerede har laget huller for, men bruke oljeformuen til å sette en standard som kommer til å gi oss global respekt som folk. Forskning, næringsvirksomhet og utvikling basert på den blå revolusjonen må bli folke-eie. Ekspropièr/kjøp tilbake de kvotene som allerede er gitt bort til fiskerederne. Bedre bruk av oljefondet fins ikke.

Det er slikt som dette som kommer til å gjøre at mange fra verden der ute vil besøke oss. Reiselivet vil vokse seg enda sterkere, og vi skal ta godt imot dem som kommer, i trygg forvissning om det er de som tar planetens behov på alvor som også blir fremtidens vinnere.

LoVeSe bør derfor snarest gis en varig beskyttelse som det sømmer seg en nasjon som har løftet blikket mot fremtiden. Slik kan det bli et symbol på mer enn noen skarve tønner olje vi kan finne overalt ellers.