Debatt

«Finansskatt som straff for høy produktivitet»

meninger

I regjeringens forslag til statsbudsjett løfter de fram at selskapsskatten i Norge reduseres. Men det gjelder ikke for alle.

Mens norske selskaper i de aller fleste bransjer kan se fram mot et redusert skattetrykk er situasjonen en annen for bank- og finansnæringen her i landet. Denne næringen får nemlig ikke nyte godt av skatteletten, og vil fortsatt måtte skatte etter gammel modell. Men det som er betydelig verre er at man straffes dobbelt. Regjeringen foreslår nemlig i tillegg å øke arbeidsgiveravgiften for denne bransjen med hele 5 prosent. Det betyr at mens alle andre bedrifter skal betale 14,1 prosent arbeidsgiveravgift, vil finansnæringen måtte betale 19,1 prosent. Hver ansatt blir dermed om lag 40.000 kroner dyrere for finansbedriftene. Dette kan få konsekvenser for sysselsettingen.

Det er flere grunner til å hevde at regjeringen med forslaget gjør en grov feil.

1. Det er konkurransevridende. Skjevdelingen fører nemlig til at det vil være billigere for utenlandske aktører enn for norske å operere i Norge. Ironisk nok akkurat det regjeringen ønsker å komme til livs med å senke selskapsskatten. Altså gjør man det enklere for alle bransjer å konkurrere med utenlandske selskaper. Unntatt finansnæringen.

2. Det er urettferdig. Finans er en av næringene i Fastlands-Norge som betaler mest skatt, nesten 50 prosent mer enn industrien samlet de siste årene, og næringen kjennetegnes av høy verdiskaping og produktivitetsvekst. En skjerpelse må derfor betraktes som å ta regningen for at andre bransjer skal få det bedre.

3. Det er distriktsfiendtlig. Skatten vil særlig slå hardt ut for små lokale og regionale banker som har flere ansatte per forvaltet krone enn store og internasjonale institusjoner. Det er nettopp disse bankene som er ryggraden i finansieringen av det norske næringslivet

4. Det vil skade utviklingen av det norske næringslivet generelt sett. Vi er avhengig av en konkurransedyktig finansnæring. Forslaget er særlig svært uheldig fordi det går ut over de ansatte og næringens mulighet til å finansiere vekst og omstilling. I en periode hvor vi leter etter vekst og nye arbeidsplasser er dette intet mindre enn forunderlig.

Finansnæringen har til nå vært unntatt fra merverdiavgift. Dette har vært tema mange ganger, og det er i så måte ikke overraskende at man nå går til det skritt å skjerpe de økonomiske kravene mot næringen. Det er mulig det er greit. Det jeg reagerer på er først og fremst den modellen som foreslås. Man kunne valgt å legge merverdiavgift på finansielle tjenester. Det ville sikret staten inntekter, samtidig som det ville gjort tjenestene ut til forbrukerne dyrere. Ikke ideelt, men det ville i det minst rammet hele næringen, uavhengig av om man var norsk eller utenlandsk.

Skatt på overskudd ville også vært å foretrekke fremfor valgt modell. Ganske enkelt fordi også den ville rammet bransjen likt. I stedet velger man altså en modell som direkte vil ramme de ansatte. Som vil ramme sysselsettingen. Og som vil svekke næringen som sådan. Det er nesten uforståelig.

Et annet argument som er brukt for å forsvare foreslått modell er at regjeringen ønsker at finansnæringen i større grad skal kjøpe inn tjenester eksternt. Når næringen i dag er unntatt fra merverdiavgift gir dette nemlig et incitament til å selv produsere det man trenger. Her mener man altså at skatten gjennom outsourcing skal føre til oppblomstring i næringslivet ellers. Man kan ikke konkludere på annen måte enn at regjeringen mener kompetanseflukt er bra. For det er nemlig kompetanseflukt dette vil føre til. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at dersom bankene blir tvunget til å handle på utsiden er veien kort til å kjøpe IT-tjenester og lignende fra India og andre lavkostland. Altså færre ansatte i Norge. Er det virkelig det man vil?