Kommentaren

«La de små barn være i fred»

De begynner å bli et sikkert høsttegn, på linje med dekkskift og julemarsipan i butikkhyllene, at diskusjonen om skolegudstjenester kommer.
meninger

Og det kommer forhåpentligvis en dag der vi slutter å diskutere dem, den dagen vi er så fornuftige at vi avskaffer dem.

Denne uken kom den igjen, og det er bare å håpe at dette er de siste krampetrekninger fra Den norske kirke, før separasjonen med staten trer i kraft ved nyttår og fornuftsskilsmissen gjør landet litt mer sivilisert.

Da jeg gikk på skolen på åttitallet, var den kristne formålsparagrafen sterk og vital, og klasseforstanderen min var ei streng og svært kristen dame som gjorde omtrent alt denne paragrafen tillot henne, og sikkert litt til. Det var Fadervår hver morgen, salmer og bordbønn, velsignelser og forkynnelser.

Jeg var den eneste i en klasse på 30 som ikke var døpt, men det gikk tålelig bra. Det var et betydelig mer kristent land i de dager, og det fantes heller ikke noe fag som het livssyn, verken som valgfag eller som erstatning til kristendom.

Ikke hadde vi borgerlig konfirmasjon heller. Derfor fulgte jeg all undervisning, også konfirmasjonsundervisningen, fordi den foregikk i skoletiden, og i dag kan jeg derfor flere salmer enn jeg burde, selv om det er artig å imponere med å sitere Petter Dass i kulturelt utrengsmål.

Det er mye som har forbedret seg på siste tredve årene. Norge blir stadig et mer sekulært land, og i likhet med resten av verden blir vi stadig mer internasjonalisert, med de plusser og minuser det medfører av møte med fremmede kulturer og religioner.

Behovet for å skille stat og religion har derfor tvunget seg frem, men likevel har vi noen anakronismer som henger igjen fra den gamle tiden. Skolegudstjenester er en slik.

Det arrangeres gudstjenester hver eneste søndag landet rundt, og kirken er åpen for alle. Selv homofile er nå velkommen i de fleste kirkebygg. I tillegg er det andakt hver morgen på statskanalens største radiokanal. Tilgangen til å oppsøke kristendom, og tilegne seg kunnskap om den er svært bra.

Nå har RLE-faget fått tilført krusifiksprefikset K foran seg, så skoleverket har i tillegg et ekstra fokus på kristendom. En gudstjeneste i skoletiden, direkte myntet på skoleelever, er derimot noe helt annet.

En gudstjeneste inneholder bønn, forkynnelse og velsignelse, elementer som har lite og ingenting i skoleverket å gjøre. En gudstjeneste er en direkte, religiøs handling, og ingenting annet.

Barn fra hjem som ikke er kristne, og foreldrene til disse barna, blir således tvunget til å ta stilling til om de skal delta i disse gudstjenestene, noe de bør slippe, og den enkleste måten å unngå disse dilemmaene er å fjerne skolegudstjenesteordningen én gang for alle.

Jeg har selv problemer med å skjønne ateister som er så opptatt av ikke å tro på Gud at de må vise det hele tiden. For min del må folk virkelig få lov å sogne til hva de vil, men skoleverket er og blir en offentlig kunnskapsinstitusjon, der elevene skal lære.

De som er kristne kan få den kristne oppdragelsen av sine foreldre, og disse foreldrene kan ta dem med på gudstjenester hele året. Eller de kan ta dem med i moskeen eller på havet for å fiske og banne. Hver gjør hva de selv mener deres barn har godt av.

At noen rektorer har foreslått en slags mellomløsning, der skolegudstjenestene skal være en slags lightversjon, uten forkynnelse, bønn eller velsignelse er i hvert fall tullete. Det er til og med respektløst mot kirken, og det hører uansett ingensteds hjemme.

Elefanten i rommet her er at disse skolegudstjeneste arrangeres når det lakker mot jul, og at dette pakkes inn i et slags kulturelt julepapir, at det er for å vise vår kristne juletradisjon og kultur, men da burde kanskje heller påsken vært et naturlig tidspunkt.

Jula har vi feiret lenge før noen her oppe visste hvem Jesus var, selv ordet jul er hedensk så det ljomer etter seg. At det i sin tid ble sammensauset med kristendom er en helt annen sak. Det var i de dager man på vellykket vis snikkristenfiserte landet vårt.

Mandag raste Krf-leder Knut Arild Hareide mot Human-Etisk Forbund om å avvikle ordningen med skolegudstjenester. «Det vil være å ta bort en viktig del av vår tradisjon og kulturarv», sa han.

Han har delvis rett, for det ville selvsagt være å ta bort den kristne kulturarven og deltagelse i kristne handlinger, som er noe helt annet enn å undervise om de forskjellige religioner, kristendom inklusivt, og det er nettopp dette som er hele problemet.

Ekskursjoner til forskjellige trossamfunns hellige bygg må mer enn gjerne skje i skolens regi. Helt topp. Men religiøse handlinger og ritualer bør utelukkende være foreldres oppgave å ta seg av. Det har ingenting i skoleverket å gjøre, og nå når vi straks skiller kirke og stat, kommer også skolegudstjenestene til å forsvinne.

De lever allerede på lånt tid, og de representerer ikke hva Norge er i dag, men hvordan vi var, for eksempel da jeg var liten, som begynner å bli ubehagelig lenge siden.

Verden går heldigvis fremover på mange felt. Og nå bør skole og kirke også skilles fra hverandre. Alt annet er ufornuftig.