"Biblioteket bør forby mobilbruk"

Mobiltelefonens mange fordeler skal ikke benektes, men de er ikke tema for dette innlegget.

  Foto: Ida Ramberg

meninger

Det er imidlertid min ærbødige påstand at den allmenne utbredelse av denne gjenstanden også har medført ulemper, til dels av det svært plagsomme slaget. Det jeg først og fremst har i tankene er den irriterende tilbøyeligheten mange har til å tvinge andre å være tilhørere til sine egne private telefonsamtaler.

Problemet aktualiseres særlig på bibliotekene. Der man før kunne sette seg ned i stillhet og fordype seg i en bok eller et tidsskrift, kan man nå for tiden være ganske sikker på at det kun går kort tid før en telefon i nærheten ringer, ofte etterfulgt av høyrøstet snakk fra telefonens eier. Det spiller ingen rolle om språket er norsk, engelsk, arabisk eller noe annet. Det er like irriterende uansett. Jeg forstår ikke hvorfor bibliotekene ikke kan forby all bruk av mobiltelefon innenfor sine vegger, og naturligvis annonsere forbudet så tydelig at enhver med synet i behold ikke kan unngå å få det med seg.

Bussen er en annen arena der problemet blir særlig plagsomt ettersom man sitter eller står tett. En kunne kanskje fulgt jernbanen og innført noen stille avganger. Så får heller de som ikke kan legge fra seg telefonene noen minutter stå igjen på holdeplassen til det kommer en skravlebuss. Den er uansett neppe langt unna. Men problemet på bussene gjelder også en del sjåfører som har den uvane å snakke heftig i telefonen mens de kjører. Om det er lovlig vet jeg ikke, men det forbauser meg at busselskapet tillater dette. Sjåføren skal til enhver tid ha all sin oppmerksomhet rettet mot trafikken og mot passasjerenes ve og vel. Enten det er eldre og bevegelseshemmede som skal av bussen eller barnevogner som skal på så skal en kunne kreve sjåførenes aktsomhet i forhold til den enkeltes behov. Slik er det dessverre ikke alltid på bussene som kjører rundt i Tromsø.

På kino arter problemet seg noe annerledes. De fleste har forstått at høyrøstet snakk er upassende der, eller kanskje det er vanskelig på grunn av kinolyden. Men mange har ikke forstått at for folk som sitter bak i salen er skarpe lys som slås på midt under forestillingene plagsomt sjenerende og ødeleggende for filmopplevelsen. Jeg leste forresten at man i Kina har etablert egne klinikker som tilbyr reale hestekurer til folk som vil bli kvitt sin mobil- og internettavhengighet. Etterspørselen skal visstnok være stor. I søken etter positive nyheter er det sjelden jeg retter blikket mot Kina. Men her har vi kanskje noe å lære.