Som mange har fått med seg har et utvalg ved Norges arktiske universitet/UiT lagt fram en rapport hvor det anbefales å legge ned en rekke studieprogram. De ulike instituttene arbeider nå med høringsuttalelser slik at saken kan belyses best mulig, og kritiske vurderinger av rapporten kan tas hensyn til. Saken skal åpenbart gå fort, noe som ikke står i stil med dens betydning. Det er en viktig sak ikke bare for studenter og ansatte ved de fagene som kan rammes av nedlegging. Saken er også av kulturpolitisk betydning for universitetet og landsdelen. Redaktør Skjalg Fjellheim i «Nordlys» (28.10) må selvsagt få lov til å mene hva han vil og gi sine anbefalinger uten å bry seg om høringsuttalelser. Uten å bry seg om fagmiljøenes vurderinger av f.eks. hvordan kommunikasjonen har vært mellom universitetsledelse og fakulteter, mellom fakulteter og institutter. Uten å bry seg om tallmaterialet som legges fram er holdbart. Og han må gjerne latterliggjøre utspill fra de ansatte: ‘Nå kryper de fram fra hullene sine og mener ting, nå når egeninteressen står på spill, men ellers mener de ingenting, i hvert fall ikke i avisa «Nordlys’. Om lag slik fremstiller redaktøren det.
Les mer om UiT-bråket:
«Humaniora i krise, også på UiT?»
- Det har vært påtakelig stille fra humanistene
Opprør på UiT: – Kan være begynnelsen på slutten
UiT-ledelsen svarer: – For mange studier med for få studenter
Disse studiene kan bli kuttet ved UiT (iTromsø Pluss)
Jeg er selvsagt enig i at vi ikke kan drive fag uten studenter, og at det trengs reformer, til dels radikale reformer, for å styrke studiemiljøene og rekrutteringen til enkelte fag. Jeg er enig i at fagmiljøene i langt større grad må gjøre seg synlige og bidra i debatt, og ikke kun publisere i tidsskrifter. Og selvsagt må universitetene endre seg, og levere kompetanse som samfunnet har behov for. Men det må også sies at hva slags kompetanse og hvilke ferdigheter et samfunn har bruk for er en diskutabel ting, og likeså hva som er samfunnsnyttig.
Det må stilles ulike krav til nytte innenfor ulike vitenskaper. I for eksempel medisinfaget er det mulig å angi nokså presist hva nytteverdi er. Også samfunnsvitenskapene kan til dels angi en noenlunde presis nytteverdi, for eksempel gjennom å levere kunnskap som kan bidra til å gjøre planlegging mer effektiv. Det vil imidlertid være forfeilet å bruke slike nyttebegrep (bedre helse, økt velferd, økonomisk effektivitet og lignende) som en målestokk for verdien til humanvitenskapene og samfunnsvitenskapene generelt. Man kan selvsagt hevde at f.eks. litteraturvitenskap og kunstvitenskap har en nytteverdi i den grad disse fagene tiltrekker seg studenter. På den måten produseres det studiepoeng som gir inntekter. Og man kan si at disse fagene er nyttige i den grad det er et marked for den kompetansen studentene tilegner seg gjennom slike studier. En slik legitimering av disse fagene er imidlertid på siden av det som må regnes disse fagenes mer grunnleggende verdi. Den britiske statsviteren Adam Roberts formulerer denne verdien slik:
«De humanistiske fagene undersøker hva det vil si å være menneske: ordene, ideene, fortellingene, og kunsten og gjenstandene som bidrar til å gi mening til livene våre og den verden vi lever i; hvordan vi har skapt den og skapes av den. Sosialvitenskapene undersøker, gjennom observasjon og refleksjon, prosessene som styrer adferden til grupper og individer. Sammen hjelper disse fagene oss til å forstå oss selv, samfunnet vårt og vår plass i verden.»
De humanistiske fagenes verdi kan ikke utelukkende legitimeres instrumentelt. Det betyr at disse fagenes verdi ikke primært er middel til et eller annet formål. Og når vi skal måle verdien av å opprettholde disse fagene kan vi heller ikke kun legge en økonomisk målestokk til grunn.
Verdien av disse fagene er først og fremst knyttet til verdien av det å være menneske og verdien av å leve et menneskelig liv. Gjennom fag som filosofi, litteraturvitenskap og kunstvitenskap skal vi ikke minst lære å forstå ulike uttrykk for hva det vil si å være et menneske. På den måten vil disse fagene kunne bidra til refleksjon over menneskets livsvilkår. Det betyr ikke at man må ha tatt universitetskurs om Platon, Zapffe, Ibsen eller Munch for å utvikle en evne til refleksjon. De humanistiske fagene skaper imidlertid kulturelle ringvirkninger som inngår i oppdragelse, utdannelse og samfunnsdebatt. De humanistiske fagene må i siste instans rettferdiggjøres gjennom at de bidrar til å opprettholde en reflekterende kultur, en kultur hvor ulike forestillinger om det å være menneske kan brytes, korrigeres og videreutvikles. Man kan selvsagt kontant avvise at refleksjon og selvrefleksjon er noe verdifullt. Eller man kan mene at det ikke er en offentlig oppgave å bidra til å opprettholde en slik kultur. Hvis så er tilfelle, vil også en av forutsetningene for å opprettholde et liberalt demokrati bryte sammen.
Min anbefaling til universitetsstyret er at medlemmene før møtet hvor beslutningen om slakt eller ikke skal diskuteres, tar seg tid til lytte til Malvina Reynolds «Little boxes», hvor et av versene går slik:
And the people in the houses
All went to the university,
Where they were put in boxes
And they came out all the same.