Kommentaren

«Legg fornuften ut på anbud!»

Den dagen siste dråpe med olje er sugd opp fra havets bunn, skal vi leve av outsourcing. Ja, vi skal til og med outsource outsourcingen. Vi outsources, altså er vi norske.
meninger

Å outsource tjenester, og legge dem ut på anbud, kan ha mange fordeler. Man sparer penger (som er hovedgrunnen), man gir ansvaret for deler av en virksomhet over til noen som har dette som spesialfelt, og man kan konsentrere seg om å gjøre det man faktisk har kompetanse på.

Når man legger slikt ut på anbud, får man også satt konkurrerende firma opp mot hverandre, prisene blir presset ned, organisasjonen blir trimmet og mer effektiv, byråkratiet får begrensede vekstvilkår, konkurranse skjerper moralen, og alle er enige om det blir en fin og lønnsom dag på kontoret.

Er man skikkelig heldige slipper man også å bry seg med kravstore, plagsomme og storforlangende nordmenn som skal ha lønn i norske tariffkroner. Vanskelig å krangle på, ikke sant?

NRK avdekket i slutten av forrige uke, i et forbilledlig og briljant stykke journalistikk, at det har vært en rekke nestenulykker hos Statoil de siste årene. I 2014 kunne det gått skikkelig galt, da en indisk IT-arbeider holdt på å kødde det alvorlig til med last på 50.000 kubikk bensin ved Mongstad, Norges største oljeraffineri.

På grunn av ett enkelt tastetrykk hadde den ulykksalige inderen havnet bak brannmuren til Mongstads datasystem. Én sak er at det ville kostet dem og fellesskapet 30-40 millioner kroner om det hadde gått så galt som det kunne.

Noe annet er forurensingsaspektet ved det. Det kan bli mye action av femti millioner liter bensin.

To år tidligere hadde Statoil satt driften av sine IT-systemer av så vel kontornett og teknisk nett til det indiske IT-selskapet HCL, som har ført til at hundrevis Statoil-ansatte er blitt erstattet av flittige indere. Nå kommer det frem at interne rapporter i Statoil uttrykker alvorlige bekymringer for sikkerheten på sine anlegg.

Nestenulykkene har vært mange og NRK kan – hittil – dokumentere 29 lignende hendelser der indiske IT-ansatte har brutt sikkerhetsbarrierer på norske plattformer. Interne, anonymiserte kilder i Statoil hevder tallet er betydelig høyere. Man kan miste nattesøvnen av mindre.

Statoil er glad i å outsource, og har også solgt seg ut av alle sine klassiske og ærverdige bensinstasjoner. Hva man enn mener om fossilt brennstoff, er det noe kult med at Staten har kontroll på oljerikdommen vår.

Jeg liker sammenblandingen av stat og business, og derfor likte jeg også å kjøre langs landeveien og se Statoil-logoen poppe opp med jevne mellomrom. Nå er alt byttet ut og det heter Circle K, et amerikansk selskap med over 80 000 ansatte.

Men kjøp deg en Circle K-bolle og fyll opp Circle K-koppen din. Det er kjedelig og symboltungt feil, men hvem vet, kanskje det blir billigere kaffe, boller, løkpølse og bensin.

Man kan jo håpe. For Statoil sparer garantert noen kroner på det. Det er som kjent veldig synd på oljebransjen for tiden. De er jo nesten raka fant. Da er det lurt å outsource. Kom, la oss outsource hverandre søkkrike.

Også lokalt er det poppis med outsourcing og anbud på tjenester vi forbinder med det offentlige. Det føler sjelden til verken kollaps eller total krise, men vi har sett idiotien slå ut i full blomst når for eksempel hurtigbåttrafikken er lagt ut på anbud med noen knapt flytende kjekspakker av noen papirbåter som verken tåler snø, is, vind eller vann. På Nord-Norges ugjestmilde hav.

Og miljøvennlige hybridbusser som ikke er egnet til å kjøre i verken nedover- eller oppoverbakker, men som er skikkelig billige og miljøvennlige. Og outsourcede. Busser som står i rom er dessuten de mest miljævennlige av alle.

I Oslo blir ikke søpla tømt fordi firmaet som var billigere enn alle andre, og som dermed vant anbudsrunden om å kjøre søppel, har biler som er for store til å kjøre i de veiene de skal hente søppel i. Det hele har noe Monty Python/wesensteensk over seg.

Man kan formelig høre lyden av suppe renne ut av ørene på ansvarlige og videre ut i konferanserommene der slikt vedtas, alt for å hjelpe samfunnet og borgerne av landet til en lettere, billigere og mer effektiv hverdag.

UNN, det kolossale sykehuset, og den største arbeidsplassen i Tromsø, driver selvsagt også med slikt. Derfor byttet de ut Mack som lokal leverandør på leskedrikk og gikk over til det Carlsberg-eide Ringnes. Drit i det lokale næringslivet, her skal det spares kroner.

Og når Carlsberg byr mot noen vinner de alltid. Det er nok derfor britiske myndigheter til slutt måtte endre det nasjonale regelverket for at ikke deres egen, tradisjonsrike og stolte bryggerikultur bokstavelig talt skulle vaskes ut av smakløst, dansk englepiss.

Pengene UNN har spart på dette har sikkert holdt liv i opptil flere mellomlederlønninger, lønninger som går på å betale folk til å finne enda flere innsparingstiltak ved outsourcing og kostnadsreduserende anbudsrunder. Det er slike folk som finner ut at man skal spare penger på å fjerne blåbærsyltetøy og solbærsaft fra pasientmenyen.

Man skulle tro det var barn som sto bak slikt, men barn vet bedre. De elsker jo syltetøy. UNN er også et miljøsertifisert grønt sykehus, der ansatte ned på mikronivå blir bedt om å slå av lys på alle rom de ikke er i, der de har stående ordre om å være påpasselige med å slå av PC-en de bruker til å skrive journaler hver gang de har brukt den. For å spare strøm.

Og, klart Blekkulf blir glad av slikt, samtidig som han gråter så blekket spruter av at leskedrikk kjøres tusenvis av kilometer med digre semitrailere på kryss og tvers av polarsirkelen. Alt for å spare kostnader.

Så får det heller være at miljøregnskapet føres med blodrøde tall. Det viktigste er uansett å kunne vifte med det miljøsertifiserte flagget på 17. mai.

Kanskje vi skulle ta den helt ut, og utrede hva det var å hente på å legge ut fornuften på anbud?

Tenk om vi kunne outsource fornuften, så materielt rike vi ville ha blitt.

Noen millioner liter bensin er kanskje bare egget vi må tåle at knuses på veien mot en deilig og saftig anbudsomelett?

Det er i hvert fall en fin tanke, om ikke annet.