Professor emeritus i patologi ved UiT, Rolf Seljelid, har gjennom flere år i sine kronikker i Nordlys tilkjennegitt en nærmest foraktelig skepsis til EU-samarbeidet. Det har på mange måter fått meg til å glemme hans øvrige budskap. Hans siste bidrag, 29. oktober, hadde tittelen «Drømmen om Europa».

Lars Echroll, styremedlem i Europabevegelsen, Troms Foto: Ronald Johansen

Hans utgangspunkt

later til å være at nasjonene i Europa er så forskjellige at de ikke kan samarbeide tett med hverandre – iallfall ikke mellom nord og sør i verdensdelen. I Norge har vi for eksempel mer til felles med USA enn landene i Sør-Europa. Det er et greit utgangspunkt for en diskusjon, men jeg er ikke enig.

Jeg vet ikke hvor Seljelid står politisk. Men tilfeldigheten ville at jeg befant meg i Sofia i Bulgaria da jeg leste hans kronikk «Hva har hendt i England?» av 25. august. Hans spådommer – eller skal vi si «drømmer» – når det gjelder Europa, synes jeg er triste saker. Han ønsker seg visst et destabilisert Europa, hvor EU går i oppløsning. Deretter – uten at han har noen tanker om hva som kan skje i mellomtiden – skal det oppstå noe nytt, noe annet. Det lyder nesten apokalyptisk.

I Sofia så jeg hvordan et metrosystem, planlagt siden kommunisttiden, først nå er realisert ved hjelp av infrastrukturmidler fra EU. Også på flyplassen kunne man se EU-reklame: Terminalen var fornyet og utbygget fordi (som jeg husker teksten) at borgerne i de fattigste regionene i Europa skulle ha samme infrastruktur og selvrespekt som de rikeste. Det er vanskelig å være uenig.

Ikke alltid er jeg enig med sosionomer. Men ett sosionomsynspunkt tiltaler meg: Det er bedre å lete etter likheter enn forskjeller! Jeg fascineres av at vi i det nordiske området har et finsk-ugrisk belte fra Sameland (Sápmi) i nord til Estland (Eesti) i sør. I tillegg har vi Ungarn i Sentral-Europa.

Så har vi det latinske, representert ved Frankrike, Spania, Portugal, Italia – samt enklaven Romania på Balkan. Vi har et stort slavisk område – i nord, øst, vest og i syd. Vi har Hellas, demokratiets vugge – som med sitt indoeuropeiske språk har levert ord og begreper moderne vitenskap ikke kan klare seg uten. Vi har den germanske kultur, som vi selv tilhører. Vi er katolikker, protestanter, ortodokse og muslimer. Og så mye, mye mer – i den fantastiske verdensdelen Europa. Som gjennom århundrer har vært leverandør av ideer og tanker til hele verden.

Alt dette mener altså Seljelid blir for mye og for komplisert; han mener det er urealistisk å tro at vi skulle kunne samarbeide med hverandre.

Med barndom og oppvekst på 1960- og 1970-tallet er jeg meg bevisst USAs innflytelse på vår kultur – både på godt og ondt. Som Donald Duck-tilhenger husker jeg hvordan norske pedagoger til det stupide bekjempet tegneserier, særlig amerikanske, fordi de angivelig hadde dårlig innflytelse på barn. De samme pedagogene fant man gjerne igjen på barrikadene mot annen fremmedkulturell besudling under kampen mot EEC/EF i 1972.

Jeg husker også fra EU-debatten i 1994 hvor merkelig det var da politikere fra SV, i sin uforståelige fobi mot europeisk samarbeid, sa at Norge fremfor å bli med i EU, heller burde samarbeide mer med USA og Asia. Jo, bevare meg vel.

Hvis EU ikke hadde eksistert, så hadde vi vært nødt til å oppfinne det.

Og hvis vi skal forholde oss til det Rolf Seljelid kaller «noe annet»: Skulle ulykken nok en gang ramme vår verdensdel, hvor europeiske land igjen havnet i krig med hverandre – og hvor man etter katastrofen søkte til samarbeid – så måtte man jo konkludere med at det jo nettopp var denne typen samarbeid vi hadde! Så hvorfor pokker brukte vi det ikke på den måten det var invitert til?

Ikke alltid er det grønnere på den andre siden av gjerdet.